Jeg svarer at jeg skjønner, aksepterer, godtar og forstår hele tiden. Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor det skulle bli så klønete å bevege seg rundt på internett.
Vi lever i en verden der busser har blitt selvkjørende, pizza leveres med droner og menneskeceller kan omprogrammeres. Og midt oppi dette fikk vi nyvinningen «nå må du klikke deg forbi et sprettoppvindu på nettsidene du besøker, før du kan gjøre det du egentlig skulle der».
Joda, jeg har oppfattet at det ble innført for å beskytte meg som forbruker, men var dette virkelig den beste løsningen vi klarte å klekke ut med vår enorme tilgang på kunstig og naturlig intelligens?
Det omfattende cookie-maset har bare blitt enda tydeligere i en nettdominert koronatilværelse. Men at jeg tilbringer mer tid på nett betyr ikke at jeg har mer tid eller lyst til å lese meg opp på hvilke informasjonskapsler som brukes på hver enkelt nettside jeg besøker – for deretter å ta stilling til hvilke jeg syns er ok og hvilke som er for invaderende.
Derfor klikker jeg bare bort alle vinduene så fort jeg kan. Og den kjappeste måten å gjøre det på er som regel å si «ja».
Clik here to view.
![](http://nrkbeta.no/wp-content/uploads/2021/02/regalcookis-550x453.png)
Trodde jeg skulle klare å klikke vekk alt
Spørsmålsboksene dukket først opp i forbindelse med cookieloven i 2013, men det var da personvernforordningen (GDPR) ble innført i 2018 at det virkelig tok av. Etter det har spørsmålene haglet. I en naiv periode helt i starten av cookie-klikke-karrieren min, trodde jeg det var mulig å krysse bort alt. Siden har jeg klikka så mye at det snart klikker for meg.
«Jeg aksepterer», «OK», «Godkjenn», «Den er grei!», «Jeg forstår», «Skjønner», «Da vet jeg det», «Jeg godtar». Hvor mange forskjellige sprettoppvinduer og bannere er det egentlig mulig å lage – i all verdens former, størrelser og farger– om én og samme ting?
En studie viser at det store antallet bokser gjør at mange kjapt får vanen med å klikke dem vekk, i stedet for å ta stilling til det som står i dem. De rammes av «cookie consent fatigue». Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har aldri vært mer samtykketrøtt, faktisk.
Er nei et reelt alternativ?
Joda, jeg har testet ulike tiltak for å begrense maset, men selv ikke nettlesertillegget «I don’t care about cookies» kan løse alt når man hele tiden bytter mellom dingser, nettlesere og går inn og ut av inkognitomodus.
Hvorfor sier jeg ikke bare nei til alle cookies, da? For det første tar det ofte mye lenger tid å finne det alternativet. (Om man i det hele tatt finner det.) Jeg vil bare ha bort den irriterende boksen som alltid dukker opp akkurat idet jeg skal klikke på noe annet.
For det andre er det mange nettsider som ikke fungerer ordentlig om jeg sier nei. Når BBC skriver at «Some essential features on BBC sites just won’t work without cookies. And having other cookies switched off can seriously affect the way you’ll be able to enjoy our services», så tør jeg ikke annet enn å si OK. Men jeg syns jo det er merkelig at en allmennkringkasters liste over «strictly necessary» cookies skal være like lang som et vondt korona-år.
Apropos mas, her er en boks som maser om at du skal abonnere på NRKbetas nyhetsbrev 😇.
(Men helt seriøst, meld deg på a!)
Nettlesersamtykke
Om det i nettleserinnstillingene mine er huket av for «tillat alle informasjonskapsler», får jeg fortsatt nesten like mange sprettoppvinduer med spørsmål. Det er fordi EU mener at et forhåndssamtykke i nettleseren ikke er et gyldig samtykke, og at hver enkelt nettside likevel må spørre om lov.
Men der kan det bli en endring nå som samtykketrøttheten også har vekket EU-politikerne. I forhandlingsmandatet for kommunikasjonsvernforordningen (ePrivacy), som ble klart for et par uker siden, foreslås det at: «For å unngå samtykketrøtthet vil en sluttbruker kunne gi samtykke til bruken av visse typer cookies ved å hviteliste én eller flere leverandører i nettleserinnstillingene.»
I Norge har forhåndssamtykke i nettleseren vært et gyldig ja hele tiden – det vil si at om du bruker en nettleser som ikke blokkerer cookies som standard, så samtykker du i prinsippet til cookiebruk, om du ikke selv går inn og endrer innstillingene.
Likevel drukner vi i spørsmålsbokser også her hjemme. Hovedgrunnen er at mange norske nettsider retter seg mot andre europeiske land, og da må de jo følge EU-reglene nevnt over. Regler som for øvrig har blitt strammet inn et par hakk etter GDPR-lanseringen. Samtykkekravet i EU er nå like strengt uavhengig av om cookiene omfatter personopplysninger eller ikke. Det har gitt enda flere spørsmålsbokser. Som om det ikke var nok fra før.
Clik here to view.
![](http://nrkbeta.no/wp-content/uploads/2021/02/synonymer2-620x397.png)
– Villeder med vilje
Det er irriterende nok at de er mange og forvirrende ulike, men det viser seg at de ofte er fulle av feil og mangler også. Mange av samtykkeboksene vi får servert beskrives dessuten som både manipulative og meningsløse.
Her er tre varianter du helt sikkert har sett, men som egentlig ikke oppfyller GDPR-kravene:
- Forhåndsavkryssede bokser eller bokser med kun OK som alternativ
- Bokser som sier at du aksepterer vilkårene bare ved å skrolle eller swipe videre på siden
- Bokser som krever at du aksepterer ikke-nødvendige cookies for å få tilgang til siden
Clik here to view.
![](http://nrkbeta.no/wp-content/uploads/2021/02/rabogEu.png)
Studien «Dark Patterns after the GDPR)» viste at bare 11,8 prosent av de 10.000 undersøkte nettstedene hadde samtykkebokser som oppfyller minimumskravene i loven.
Ifølge forskerne er det to årsaker til dette: At de som driver nettstedene ikke vet bedre og at noen av dem prøver å villede oss med vilje.
En annen studie, «(Un)informed Consent (…)» , bekrefter den samme tendensen. Den går også så langt som å si at det nåværende systemet for samtykke «ikke gir noen reell forbedring for brukernes personvern, sammenlignet med tiden før GDPR».
Så hva kunne man innført i stedet for disse upopulære og udugelige samtykkeboksene, da? Sjef i ID-selskapet Okta, Todd McKinnon, har tre forslag. Ett av dem er et system med samtykke-kvitteringer som gjør at hver bruker og hvert nettsted har oversikt over hva brukeren allerede har godtatt.
Han foreslår også at vi kunne skreddersydd våre egne preferanser: «For eksempel kunne jeg justert innstillingene mine slik at cookies automatisk aksepteres for nyhetsnettsteder, men avvises for e-handelsnettsteder. Eller jeg kan gi samtykke til at stedsdataene mine blir samlet inn, men ikke tillate organisasjoner å spore søkeloggen min».
Todd for president! Det der høres ganske mye lurere ut enn påtrengende pop-ups dagen lang.
Clik here to view.
![](http://nrkbeta.no/wp-content/uploads/2021/02/remacookies-620x314.png)
R.I.P. tredjepartscookies
Alle ja-klikkene mine avslører at jeg er mer opptatt av å slippe unna mas enn å bry meg om hvilke cookies som sporer valgene og bevegelsene mine. Heldigvis får jeg stadig mer personvernhjelp fra de store nettleserne. Safari og Firefox blokkerer såkalte tredjepartscookies som standard. I Chrome kan de enkelt blokkeres ved å huke av i innstillingene.
Tredjepartscookies er gjerne de som brukes til analyse- og markedsføringsformål, og derfor de mest nysgjerrige og minst populære. At de kan blokkeres hjelper på personvernet, men ikke nødvendigvis på klikkingen. For spørsmålsboksene dukker som sagt opp uansett.
Den gode nyheten er at tredjepartscookies er dødsdømt nå som Google nærmer seg fjerning av hele støtten. Enkelte nettsteder har allerede kvittet seg med denne typen cookies. Da slipper de å plage oss samtykketrøtte: «Gode nyheter: vi har fjernet alle cookie-bannere», skrev GitHub nylig.
Betyr dette at vi nærmer oss en tid hvor vi bare møter cookies som er «strengt nødvendige for å levere nettjenesten»? I så fall trenger vi ikke bli spurt om samtykke lenger. Hurra! Eller ender det bare opp med at vi blir spurt om andre ting? Jeg venter i spenning. Enn så lenge prøver jeg å akseptere at jeg må bekrefte, skjønne og forstå hele tiden.
Det føles som å være fanget i en evigvarende versjon av spillklassikeren whack-a-mole, slik Tom Fishburne så treffende har tegnet det:
Image may be NSFW.
Clik here to view.