Amazons Kindle er de facto-standarden for ebøker. Likevel har norske forlag holdt Kindle på så lang avstand som mulig så lenge som mulig. Inntil nå.
Igår fortalte forlaget Aschehoug, ett av de tre store norske, i nyhetsbrevet «Aschehoug åpner opp for Kindle-brukerne» at de gjør akkurat det: Åpner opp for Kindlebrukerne. De gjør ikke døren høy og porten vid, og det er en grunn til at de skriver «Kindle-brukerne» og ikke «Kindle». Men det er absolutt et skritt i riktig retning. Jeg skal straks si litt mer om det, men først noen betraktninger rundt Kindle og norsk forlagsbransje:
Et vinnende lag
Amazons Kindle er med god margin verdens mest velfungerende økosystem for å lese bøker som ikke er trykket på døde trær. Dels fordi bokhandel-løsningen er svært vellaget, dels fordi selve lese-dingsen er svært vellaget, dels fordi prisprofilen er sympatisk – særlig sett fra høykostlandet Norge –, men kanskje hovedsaklig fordi Kindle lenge har vært gullstandarden, slik at utvalget i bokhandelen er glimrende, den økonomiske ryggraden for å videreutvikle er sterk, og selve lesebrettet er i stadig utvikling.
- Kindle Paperwhite og Gen 2 side ved side
Den Kindle’n jeg har nå, Kindle Paperwhite, tilhører den femte generasjonen, og fremskrittet fra min forrige Kindle, en Kindle 2 fra 2009 er stort. Dessuten har de vært så flinke at de har laget en app jeg har på både iPaden og telefonen, så om jeg ikke har med meg Kindle’n, kan jeg likevel lese videre i samme bok på samme sted på en annen dings. Og når jeg atter er gjenforent med Kindle’n min, vet den hva telefonen og jeg har lest mens jeg ventet på trikken.
Et tapende lag
Den eneste svakheten jeg (som forbruker) ser i Kindle-økosystemet, er at noen forlag, deriblant de norske, har fryktet konsekvensene av å bli en del av systemet, og derfor har valgt å stå utenfor, mens de har klønet med ulike alternativer – som alle har vært betydelig svakere enn Kindle-systemet.
Hvis vi gjør det tankeeksperimentet, hvis vi skulle brukt Kindle og hatt en god løsning, måtte vi lagt inn alle bøkene våre – lagt alle bøkene i en proprietær butikk, der du er låst inne i én butikk og dens løsninger, om vi skulle levd opp til forventningene.
Det ville betydd at vi la hele bokomsetningen inn hos én bokhandel i USA. De har endelig fått noe konkurranse, men de har hatt 80% av omsetningen i mange år.
I morges retweetet jeg Mike Shatzkin som sa at nå er papirbokrettighetene en sekundær rettighet. Det er en lang sak, men nå har altså Amazon kjøpt ut den første forfatteren med det digitale som punkt 1.
Det er ikke nødvendigvis noe gærn’t i dette, men man må isåfall gå all-in hos Kindle, det vil ikke jeg gjøre som norsk forlegger.
Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag sitert i Bokskya er verre enn ingenting på NRKbeta i 2011
Norske forlag eier – litt som i Det Ville Vestens gruvebyer – nemlig også bokhandelkjeder; i 2012 hadde de forlagseide kjedene 73% markedsandel av allmennbokinnkjøpene for 2012, ifølge tall fra Bokhandlerforeningen. Muligens synes de det er dårlig for businessen å gi avkall både på ett av forjenesteleddene og kontrollen det gir å selv drive butikken.
I Get Along Without You Very Well (Except Sometimes)
Det er ikke noe massivt problem for meg. Jeg leser engelsk uten å merke meg ved det, og det er ikke vanskelig å finne engelskspråklige bøker som dekker mine behov, både faglig og for ren adspredelse. Skulle jeg behøve å lese en bok som bare foreligger på norsk, klarer jeg alltid å gå omveien om papir, selv om jeg tar meg i å savne mulighetene for å ta notater, for å ta screenshots (riktignok bare i appen – det kan jeg gjøre både med appen og den nye paperwhite-kindle’n min, forteller Øyvind på Twitter), for å lese videre fra telefonen og for direktekoblingen mellom en stor fet ordbok og enkeltordene i teksten jeg leser.
Å kjøpe en egen dings for å lese norske bøker, eller å kun kunne lese fra mobil/iPad er ikke aktuelt for meg. Jeg vil ha elektronisk blekk-skjerm, lang batterilevetid, lav vekt og fravær av distraksjoner fra andre apper når jeg setter meg til for å lese. Jeg har selvsagt kunnet klumse meg rundt ved å konvertere en norsk ebok til et format Kindle’n min leser og sende den på mail. Men det har vært for mange operasjoner til å forsvare innsatsen.
Jeg tror problemet er større for norske forlag, for norske forfattere og for norsk som språk generelt. For forlagene fordi jeg er langt mindre i kontakt med litteratur de utgir, enten den er originalt norsk, eller oversatt fra finsk, kinesisk eller er på engelsk fra forfatterens hånd. Norske forlags mellommann-rolle svekkes litt hver eneste gang jeg dropper norske forfattere eller norske oversettere. Når det gjelder norske forfattere, finnes det opptil flere fine eksemplarer, men få som er så uerstattelige at jeg ikke like godt kan lese en utenlandsk istedet.
Les dette, Hadia
Og så er det dette med norsk språk i det litt større perspektivet. Følg godt med nå, norske kulturpolitikere: Jeg vil anslå at andelen norsk tekst jeg leser i løpet av en dag er gått ned fra 70-80% til 30-40% de siste ti årene. Kindle’n bærer selvfølgelig ikke noe hovedansvar for dette, Twitter og utenlandske nettmedier drar mye av lasset. Men mesteparten av det jeg leser mer konsentrert, det leser jeg på Kindle. Dermed er min dybdekontakt med språk stadig sjeldnere med norsk. Og dette gjør at jeg stadig oftere tar meg i å tenke på engelsk. Om flere har det slik, er jeg ikke sikker på om dette er sunt for norsk språk og kulturell egenart på lengre sikt.
Jeg ser jo at det å melde seg inn i et stort, velsmurt og fungerende system kan ha konsekvenser, all den tid det er skapt i klodens største kulturimperium – USA. Men jeg tror – litt blåøyd kanskje – at norsk litteratur vil komme styrket, ikke svekket ut av å være mer tilgjengelig – om enn på andres premisser.
Og pengene
Jeg pleier å betale 10-15 dollar for en bok i Kindle – altså rundt 75 kr. En nyutgitt bok i Aschehougs ebokhandel ligger på 2-300 kroner på grunn av fastprisavtalen. Jeg kan til en viss grad forstå prisnivået. Norge er et land hvor vi tjener mye penger og betaler mye for ting. Det føles av og til som en god sirkel, av og til som en ond sirkel, men det er ihvertfall sånn. Og det er ikke så veldig mange på verdensbasis som er interessert i norskspråklige bøker; det er oss her på berget og noen black metal-fans nedover i østeuropa. Alt dette betyr at priser blir høyere.
For meg er det helt OK å betale 2-300 for den nye boken til en forfatter jeg kjenner og har lyst til å lese. Det kan jeg gjøre uten å få vondt i lommeboken. Men jeg ville aldri kjøpt en bok for å se om jeg kanskje likte den. Det gjør jeg derimot på Kindle’n min hele tiden.
I sommer har jeg kjøpt 8 bøker. Det er bare én av dem jeg ville betalt 2-300 kroner for uten å vite mer om den. Sett opp mot dette er 8 x 75 kr faktisk 600 kr. mens én sikker bok til 2-300 kroner er 2-300 kr. Jeg tror de som har bestemt seg for at fastpris-systemet er best kanskje ikke har smakt nok på regnestykker som dette. Men det er et sidespor.
Nå på Kindle
Nå har dere en røff oversikt over hva Kindle er, og hvorfor det å holde seg unna plattformen etter mitt syn er et ustrategisk trekk. Som første forlag av noe format i Norge, gjør Aschehoug et lite grep for å tilrettelegge for Kindle.
Det har vært teknisk mulig å konvertere bøker fra formatene som brukes av norske forlag til Kindle, men prosessen har vært så tungvint at det ikke har vært aktuelt for meg, ihvertfall.
Den har vært slik for en registrert bruker:
->Finn bok i norsk ebokhandel
->legg den i handlevognen
->sjekk ut
->betal med kortdetaljer og bekreftelse via mobil/kodebrikke
->last den ned
->konverter den til MOBI-format
->send den på mail til kindle’n din
->les
Til sammenlikning fungerer Kindle-kjøp slik for en registrert bruker:
->Finn bok på amazon.com
->trykk på «Buy it now with one click»
->les
Nå har Aschehoug laget en tjeneste der du kan registrere Kindle’ns unike mailadresse, og så håndteres konverteringen og oversendingen til Kindle’n din relativt automagisk. Det er noen småsvakheter, men la oss ta de gode nyhetene først:
Slik gjør du det
Prosessen med å finne emailadressen til Kindle’n din og å sette opp Aschehoug som godkjent avsender er litt knøvlete (dette er Amazons skyld), men her er det en step-by-stepguide. Når du har gjort dette én gang, trenger du ikke gjøre så mange av trinnene om igjen.
Når oppsettet er ferdig, får du opp en liten «send til Kindle»-knapp ved siden av boken på «mine ebøker»-siden din. Når du trykker på den, går det en liten stund og så dukker boken opp under «docs» på Kindle’n din.
Og når den først er der inne, oppfører den seg mer eller mindre som en ekte Kindlebok: Leseopplevelsen er svært lik, man kan bla frem og tilbake, velge fontstørrelse, bakgrunnsfarge, markere tekst, sette bokmerker, og markeringene dukker opp under «my notes and marks».
Dette er forskjellen på å kunne bruke en ebok og å ikke kunne bruke en ebok. Derfor vil jeg gjerne klappe i hendene i 2-3 sekunder for de som står bak dette fremskrittet. Men så forstummer applausen.
Så da er alt fryd og gammen?
Nei. Ikke alt. Tre ting plager meg. For å ta det minst dramatiske først: En ting jeg savner, er ordboken, som definerer ord og begreper jeg ikke forstår eller vil vite mer om. Kindle er satt opp med et fint utvalg inkluderte ordbøker for større internasjonale språk. De fungerer slik at om jeg lurer på et ord, trykker jeg på det og får opp en definisjon. Det virker ikke når man ikke har en norsk ordbok, og den norske ordboken er vel på et norsk forlag, og dermed effektivt blokkert.
Prosessen med å kjøpe en bok er unødvendig tungvint. Jeg er bortskjemt av velfungerende Amazon, som er slik konstruert at om jeg har lagt inn kredittkortdetaljene mine én gang, så er det ett enkelt klikk som skal til fra jeg ser på boken til den er på vei til min Kindle.
For å kjøpe en bok hos Aschehoug må jeg klikke 11 ganger (og vente en stund på at nye sider laster mellom endel av klikkene), men – mer komplisert – jeg må legge inn alle kortdetaljer, 16-sifret kortnummer, 3-sifret CVC2-kode, fullt navn, vente på SMS, finne frem telefonen når SMS’en måtte finne det for godt å dukke opp og korttidsmemorere en 6-tegnskode typ GZ4QKT og taste inn denne. HVER GANG. Jeg vil gjette at dette ikke er bra for business.
Men verst: Jeg har ikke noe forhold til norske forlag. Selv forfattere jeg kjenner godt, som har gitt ut 25 bøker på samme forlag; jeg ANER ikke hvilket forlag de er på. Så at Aschehoug bringer litteratur de gir ut nærmere min lesedings gjør ingen sommer. Å skulle forholde seg til norske utgivelser på forlagsnivå, mens en større del av verdenslitteraturen enn noe menneske kan lese i løpet av et liv er lett og rimelig tilgjengelig i én stor, veldrevet bokhandel, det er litt … fattig. Og som kollega Marius undrer seg over; han finner norske ebøker i Apple’s iBooks. Men ikke i Kindle-butikken. Hvorfor?
Det betyr ikke at jeg er totalt ubeveget av at et forlag har tatt et skritt i retning noe som virker bedre. Men det gir meg ikke troen på en lysende fremtid for norsk bokbransje ennå. Og det synes jeg er trist.
Hva tenker dere? Har jeg misforstått noe? Stiller jeg urimelige krav? Er det noen konsekvenser for norsk kultur jeg ikke har klart å overskue? Eller sliter norsk bokbransje fortsatt med store, uløste ting?