Hacking av datamaskiner og dens programvare har eksistert siden transistorens fødsel på 1940-tallet, og er mer eller mindre kjent for de fleste som jobber med datamaskiner på et ikke-Excel-nivå.
Hacking av den menneskelige kroppen derimot, er ikke like godt kjent for de fleste av oss.
Biohacking kalles fenomenet og strekker seg fra DIY-miljøer hvor deltakerne ved hjelp av enkel elektronikk ønsker å forbedre, endre og måle den menneskelige kroppen ved hjelp av digitale implantater, til Kevin Warwick, professor i kybernetikk. Også ham med en viss dragning mot elektroniske implantater.
Det kanskje mest profilerte av biohacking-DIY-miljøene er Pittsburg-baserte Grindhouse Wetware. Gruppen ble dannet i 2012 og består, i følge deres egne nettsider, av programmerere, ingeniører og entusiaster. De står også bak forumet biohack.me.
Hackerne i Grindhouse Wetware omtaler seg selv som «Grindere», og har i den siste tiden satt seg selv på kartet ved å figurere i reportasjer fra både The Verge og Vice Magazine. Prosjektene så langt strekker seg fra det litt uskyldige «Thinking Cap v1.0«, en caps med innebygd elektronikk som ved hjelp av elektroimpulser stimulerer ulike deler av hjernen.
Et kjempeimplantat som sender SMS
Et par hakk opp på DIY-skalaen befinner prosjektet «Circadia» seg. Circadia er en kretskort med ulike komponenter som er i stand til å måle kroppens temperatur, ta vare på disse dataene, og via bluetooth sende dem ut i verden. Circadia kan også «kommunisere» med omverdene via blinkende LED-lys.
Det som gjøre Circadia noe spesielt for de av oss uten tilhold i biohacker-miljøet, er det faktum at kretskortet er operert inn under huden på brukeren.
I reportasjen fra Vice får vi blant annet blimed Grindhouse Wetware’s Tim Cannon når han skal sette inn DIY-implantatet.
Vi tror ikke vi avslører for mye hvis vi sier at siden dette er et DIY-prosjekt, er også størrelsen på implantatet på et slags amatørnivå.
Magnet i fingertuppen
En av de enkleste formene for biohacking gutta i Grindhouse Wetware sysler med er å operere en neodymium magnet inn i fingertuppen. Målet med denne magneten er at man ved hjelp av kroppen skal kunne kjenne elektromagnetiske felter.
Når fingertuppen kommer i nærheten av et hvilket som helst magnetisk felt, vil den bevege seg, og dermed irritere nervene som ligger i nærheten av den.
The Verge’s Ben Popper bestemte seg for å selv operere inn en magnet i fingertuppen. En prosess som ifølge ham selv var svært svært smertefull. Resultatet kan du se i den utmerkede videoreportasjen fra The Verge:
En akademisk tilnærming
Det finnes også selvsagt miljøer med en en tilnærming til dette fagfeltet som er noe mer akademisk enn hva DIY-miljøet angår.
Kevin Warwick er professor i kybernetikk ved universitetet i Reading i England, og er av foregangpersonene innen dette fagfeltet. Warwick opererte allerede i 1998 en enkel RFID transmitter inn under huden, og brukte denne til å styre dører, lys, varmeovner og andre datamaskinkontrollerte enheter.
Warwick er kanskje mest kjent for sitt «Project Cyborg«, hvor han har operert inn en datachip i sin egen arm, med det mål for øyet å «bli en cyborg».
I 2002 fikk Warwick operert inn et «micro electrode array» bestående av 100 individuelle noder i sin venstre arm, som plukker opp signalene fra de mange nervene som går gjennom hånden.
Ved hjelp av denne databrikken kunne han koble sin egen hånd til en datamaskin, og dermed også styre en robothånd via nettet. Hans TEDx-foredrag som Cyborg Interfaces er svært interessant for de av oss som kanskje ikke kjenner den sterkeste dragningen mot DIY-delen av biohacking.
Det er kanskje på sin plass å si: ikke gjør dette hjemme, og samtidig si at vi er svært nysgjerrige på om noen av våre lesere har gjort dette hjemme?!
Vi hører mer enn gjerne fra dere i kommentarfeltet vårt 
PS. Vil du lese mer om biohacking kan vi anbefale disse sakene:
The brave new world of biohacking – Aljazeera.com
Cyborg America: inside the strange new world of basement body hackers. – TheVerge.com