Er det en tålegrense i sosiale medier? Holder unge mennesker på å gå lei åpenheten, spør seniorforsker Petter Bae Brandtzæg ved SINTEF.
De siste par-tre årene (og vel så det) har det vært rapporter om en slags nettverkstretthet blant unge mennesker. De blir mindre synlige i sosiale medier, og går i retning av en mer diskré og privat kommunikasjon. Global Web Index, melder om en klar trend mot apps som støtter private og lukkede meldinger.
Samme tendens bekreftes av antropologiske observasjoner. Daniel Miller, professor i antropologi ved University College London, har sagt:
We assume that Facebook is something we should associate with the young, but my evidence suggests that this is entirely mistaken.
Daniel Miller sitert i Science of the social network, The Independent 1. august 2011
Men hvorfor har de unge egentlig gått lei? Unge mennesker er sett på som selve innovatørene og bærerne av nettverkssamfunnet – en hypersosial virkelighet, der alle er koblet sammen, uavhengig av tid og sted, og hvor smarttelefon, internett, Facebook og Twitter er de teknologiske nettverksmotorene. Et samfunn der tilgangen til venner og venners venner er konstant – enten de befinner seg i Afrika eller USA. De unge er vokst opp med dette. De er de digitalt innfødte. Men nå synes de altså å ha fått nok.
Jeg tror en viktig del av forklaringsbildet handler om at fortettingen og komprimeringen av tid og menneskelige relasjoner har gått for langt. Infrastrukturen og normene i de sosiale mediene har presset tiden, og de sosiale nettverkene har nådd en tålegrense, slik at både privatlivet utfordres, eksponeringsangsten og stresset øker. De unge ser derfor etter nye og mer private kommunikasjonsalternativer.
Tidløs tid
En sentral tese i teorien om nettverksamfunnet er at alt kan komprimeres. Manuel Castells, forfatteren bak Network Society, bruker begrepet timeless time – tidløs tid. Tid som presses sammen mest mulig – med den hensikt å øke effektiviteten. Castells påpeker at både tid og rom har fått en ny betydning i nettverksamfunnet, fordi det er så enkelt å flytte informasjon og inntrykk fra ett sted til et annet ved bruk ny teknologi. Det materielle grunnlaget for menneskelig erfaring er endret. Strømmer av steder i teknologiske omgivelser knytter oss nærmere og tidløs tid trumfer klokketid.
Det samme skjer også med sosiale prosesser og relasjoner. Teknologien dytter oss inn i de samme nettverkene – et offentlig rom. Bølger av forskjellige mennesker – og en forventning om at alle mennesker kan håndtere en ubegrenset flom av relasjoner, inntrykk, statusoppdateringer. Sosiale medier kan derfor oppleves langt mer konsentrert og fortettet enn virkeligheten.
Øyeblikkets Tyranni
Jeg overhørte en samtale mellom to unge her om dagen:
– Du er ikke så ram til svare på Snapchat lenger
– Nei det er så jævla slitsomt
Det ligger en tretthet i dette, et ønske om å få fri fra øyeblikkets tyranni. Strømmen av likes og krav om tilbakemeldinger og respons er slitsomt, men det er også repeterende og kjedelig. Til slutt er det heller ingen som bryr seg – klager ungdommen. Man drukner på mange måter i mengden, og presset om nok likes er stort.
I boken Øyeblikkets Tyranni (2011) skriver Thomas Hylland Eriksen; at «det blir mer av alt», fordi alt i livet komprimeres i en digital nettverksverden. Det er der utfordringen ligger – at «det blir mer av alt», mer informasjon, mer inntrykk, mer synlighet, mer angst, mer overvåkning, flere mennesker og flere relasjoner.
De sosiale nettverksmediene har slik sett skapt noen utfordringer som følge av en naiv tro på teknologiens allmektighet. Det materielle grunnlaget for menneskelig erfaring sitter dypt, noe som kan synes glemt. De moderne kommunikasjonskanalenes modaliteter er også svært forskjellig fra vanlig fysisk interaksjon mellom mennesker, når alt kommer til alt.
Tilgjengelighetsparadokset er en term jeg ofte bruker. Det betyr at mange unge i dag er mer tilgjengelige enn noensinne, men også mer utilgjengelige enn noensinne. Dette fordi man ikke greier å møte de kravene som stilles i sosiale medier til øyeblikkets tyranniske krav om oppkobling, om respons og selvpresentasjon.
Mennesket tilhører en liten flokk
Facebook og Mark Zuckerberg har en ambisiøs visjon om å koble verden og menneskene sammen. I want to connect the world, sa Zuckerberg nylig. Teknologene bak sosiale medier generelt tenker ofte på mennesker som en stor flokk. Dette er det motsatte av hva biologene vet. Biologene vet at menneskene er vant til å tenke som en ganske liten flokk.
Robin Dunbar ved Universitet i Oxford har funnet at vi maksimalt har plass til 150 venner i den delen av hjernen som holder orden på tanker og språk. Vennekretsene i de sosiale mediene øker, men selv med 1500 venner på Facebook, viser studier at vi kun forholder oss til en kjerne på ganske få mennesker. Det å tenke på menneskeheten som en stor global flokk, slik man har forestilt seg i det teknologidrevende nettverkssamfunnet, er derfor kanskje ikke mulig.
Kontekstkollaps mellom flokker
En vanlig forklaring på at unge ikke lenger synes på Facebook, er at mor og far også er på Facebook. Foreldrene begynte jo å bruke Facebook nettopp fordi de ønsket kontroll med hva barna drev med. Ett og samme rom med ulike aldersgrupper og sosiale sirkler har dermed ført til kontekstkollaps. De ulike flokkene; familie, slekt, venner, jobb, trening og bekjente i én og samme kontekst egner seg dårlig for frilynt ungdommelig eksperimentering og lidenskap.
Sosiale medier-guru danah boyd har uttalt at Facebook er en anomali, og at ideen om at alle skal komme til det samme sosiale nettstedet bare er rar. Hun understreker at mennesker historisk sett alltid har hatt ulike sosiale rom for ulike behov og grupper. Enkelte unge vil likevel protestere på at kontekstkollapsen er hovedgrunnen for deres flukt fra Facebook. De synes heller Facebook rett og slett er blitt kjedelig.
Eksponeringsangst
Alle ønsker selvsagt å bli sett, og kravet til selvpresentasjon i sosiale medier er mange. Dette kan gi grobunn for en slags eksponeringsangst, eller et eksponeringsparadoks; ønsket om å bli sett, hånd i hånd med angsten for å bli avvist. Eksponering i store offentlige rom er noe vi alle kan slite med, og i sosiale medier kan dette utarte til rent ubehag. Er det noen som bryr seg? Hvem leser dette? Hvor mange likes får jeg? Hvorfor kommenterte ikke hun på dette? Hvorfor gratulerte hun ikke meg med bursdagen når hun gratulerte Vibeke? Alt blir synlig. Den allmenne muligheten og åpenheten i utveksling og kommunikasjon understreker ikke bare sosial angst og isolasjon, men kan også danne grobunn for misforståelser og gjensidig mistenksomhet.
Det blir altså mer av alt, kanskje også et økt behov for flere og raskere bekreftelser, i takt med en økende angst for å ikke få det nødvendig antall bekreftelser. Sosiale medier er på mange måter en kommersialisering av relasjoner; eksponeringer kan måles i antall likes. Dette er nok også en av grunnene til at flere unge rapporterer om et likes-press, særlig blant tenåringsjenter som vil ha respons på utseende og kropp.
Stopp en hal
Men stopp en hal; bruken av sosiale medier øker. Facebook har over 1,3 milliarder brukere på verdensbasis. I Norge har tre millioner mennesker en profil og Facebook er den mest besøkte mediekanalen. I tillegg har Snapchat, Instagram og Twitter rundt en million brukere hver, om vi skal tro Ipsos MMIs tracker om sosiale medier for 2014. Så hva er det egentlig som skjer da, er dette bare gamliser? Nei, de unge bruker sosiale medier. Men de bruker dem langt mer passivt, diskré og privat enn før. De unge er langt mer private enn 40-åringene.
Du får svar fra tenåringene på Facebook om du sender en melding, men de poster sjelden eller aldri noe på tidslinjen eller newsfeeden. Mange legger fortsatt bilder ut på Instagram, men dette også i ferd med å bli kjedelig. Dette er derfor en utfordring for alle (organisasjoner, aviser, tv-stasjoner, produkter) som nå bruker sosiale medier som lokkekanal nummer én. Hvordan i all verden skal vi nå de unge brukerne nå?
Hvor går vi?
Utvikling av sosiale medier og kommunikasjonssystemer er vanskelig. Det handler om mer enn teknologi, det handler om å forstå de sosiale dynamikkene som oppstår når mennesker samhandler. Men utfordringen ligger også i at enhver forandring i kommunikasjonsteknologi forandrer samhandlingsdynamikken, menneskene og deres behov. Hvilken retning trender og behov tar, er derfor ikke enkelt å spå, utover at det blir mer av alt, og det faktum at vi mennesker har en tålegrense – en grense for hvor mange inntrykk og strømmer av informasjon og koblinger en kan motta uten at en til slutt går lei – også i sosiale medier. Vi vet likevel at teknologien i fremtiden vil bli mer altomfattende – tingenes internett og systemer som likner Google Glass vil bre om seg. Eller vil vi se en mot-trend innen sosiale medier, som gir færre alternativer og «mindre av alt»?
Tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent; nå er det utilgjengeligheten vi må slåss for, skrev Hylland Eriksen for over 13 år siden.
Hva tror du?