Det amerikanske presidentvalget i 2016 er et velkjent eksempel på hvordan Russland prøver å påvirke befolkninger i andre land. Men hvordan virker operasjonene, og hvordan kan vi gjenkjenne dem?
NRKbeta har bedt en av verdens ledende eksperter på feltet forklare alt man bør vite.
Det følgende er en transkripsjon av min samtale med Clint Watts, lett redigert for lengde og tydelighet, og tilføyd noen kontekstbokser (som denne).
Spesialagent
For en nordmann høres tittelen «FBI-agent» veldig…
Spennende ut?
Watts smiler.
USA gjør en god jobb med å få jobbene til å høres mer spennende ut en de er, men jeg likte meg faktisk ikke.
Jeg var i FBI i to perioder. Først som kontraterror-agent etter 11. september-angrepene. Som ferdigutdannet kom jeg tilbake, og begynte hos National Security Branch, som er ansvarlig for kontratrerror, kontraspionasje, og nettsikkerhet.
I samme periode brøt sosiale medier ut globalt. Etterhvert som ondsinnede mennesker beveget seg inn i disse, fortsatt jeg å jobbe med prosjekter knyttet til hver av dem.
Enkelt forklart; hva er en påvirkningsoperasjon?
En påvirkningsoperasjon er når du bruker informasjonsplattformer og medier til å endre hvordan folk tenker om et særskilt tema eller et land.
Når det gjelder Russland, så bruker de påvirkningsoperasjoner for å endre hele befolkningers standpunkt om russiske utenrikspolitiske mål.
I tradisjonell cyber-krigføring er ideen å hacke fiendens kraftstasjon og skru den av.
I påvirkningsoperasjoner overbeviser du ansatte om at det er en god idé å skru av kraftstasjonen.
Aktive tiltak™
Under den kalde krigen hadde Sovjetunionen noe som kaltes aktive tiltak: Om du ikke kan vinne på slagmarken, så går du til hver enkelt befolkning, og får dem til å velge ledere som er velvillig innstilt til Russlands utenrikspolitiske mål. Den gangen var det vanskelig å drive kommunistiske aviser og den slags.Det er to grunner til at russerne har klart å oppdatere de aktive tiltakene i moderne tid. Det ene er internett. De kunne komme seg inn i en publikumssfære og koble seg til den, og de ville ikke bli forfulgt av FBI-agenter som drev kontraspionasje – for det kan gjøres uten å noensinne sende noen til et annet land.
Den andre delen var ressurser: Det var billig nok til at de kunne gjøre det, og de kunne gjøre det over hele kloden på mange språk.
Dette hadde de funnet ut av før 2014, da jeg ble oppmerksom på det.
Har du noen nylige eksempler på påvirkningsoperasjoner?
Javisst. De har hatt mange, og jeg skal styre unna den vanligste…
Holde Assad ved makten i Syria
En var å holde president Assad ved makten i Syria. Forkledt som amerikanere og europeere avfeide de ting Assad faktisk gjorde, som å bruke kjemiske våpen i Syria, eller de løftet ideen om at Assad var den eneste som kunne bringe stabilitet i Syria og bekjempe terrorister.
Russerne har hatt stor suksess med å løfte og forsterke disse to budskapene de siste fem årene, og i å injisere dem i hovedstrømmen verden rundt.
De har rekruttert mediepersonligheter, kjendiser og politikere, og fått dem til å ta disse synspunktene og videreformidle dem. At Assad fortsatt er ved makten i Syria idag tror jeg i stor grad skyldes dette.
Nyttige idioter og medløpere
De så etter to typer folk, som i gammel Kreml-sjargong kalles nyttige idioter og medløpere.
Nyttige idioter er uvitende folk som ikke vet at de er i kontakt med en påvirkningsoperasjon.
Medløperne deler i tillegg målet. De kan være klar over at påvirkningsoperasjonen ikke er autentisk, men de tror på budskapet eller ønsker å fremme det, og blir med.
Begynnelsen
Idag er sosiale medier standardplattformer for propaganda og rekruttering av terrorister. Men Watts’ forskning på terroristers nett-aktivitet begynte lenge før de fleste av dagens sosiale medier oppsto.
I 2005 arbeidet han i FBIs Combatting Terrorism Centre og fulgte med på hvordan terrorister koblet seg sammen på nett. Etterhvert så han hvordan Al Qaida begynte å ta i bruk en ny videodelingstjeneste som het YouTube. Terroristgrupper tok etterhvert i bruk alle de nye sosiale mediene som dukket opp utover 00-tallet. Med årene har de blitt yngleplass for operasjoner som er vesentlig mer komplekse enn terroristrekruttering.
I 2014 var Watts del av et team som fulgte 3-4000 kontoer som rekruterte til IS, som dengang var på vei inn i Syria og Irak.
Da la de for første gang merke til en gruppe som prøvde å så kaos og splitte folk – de såkalte «russiske trollene».
Infiltrere USA
– De prøvde å påvirke rundt den syriske konflikten tidlig i 2014. Men de hadde antagelig vært aktive allerede i 2012 i Ukraina, sier Watts. Snart sporet vi dem på vei mot det amerikanske presidentvalget i 2016.
Hvem var de, og hvordan gjorde de det?
I perioden vi holdt øye med dem, var de kjent som Internet Research Agency – IRA.
De drev kontoer på alle sosiale medier, omskrev nyhetsartikler og dro igang diskusjoner med publikum de ønsket å påvirke.
På Facebook fant vi folk som prøvde å se ut som amerikanere. Etterhvert begynte de å tvitre om en petisjon til Det hvite hus: Alaska tilbake til Russland – i USA er det en underlig petisjon. Noen hundre Twitterkontoer delte den. De prøvde å virke amerikanske, men en tredjedel av tiden snakket de russisk, som gjorde det lett å skjønne.
«Hvorfor snakker de plutselig norsk?»
Dette minner meg om noe merkelig jeg av og til ser på Twitter:
En twitter-bruker engasjerer seg i en norsk debatt. Deretter fortsetter kontoen å debattere amerikansk politikk med høyt detaljnivå og ferdiglagde replikker på engelsk. Og deretter kan den kanskje si noe på et tredje språk. Disse brukerne ser ut som de bruker mesteparten av døgnets timer på å delta – som regel giftig – i den offentlige debatten. Etter å ha sett noen av disse kontoene begynner du å kjenne dem igjen. Hva er greia?
Det betyr ikke nødvendigvis at det er en russisk konto, men det er et eksempel på en påvirkningsoperasjon. De vil engasjere på ditt språk.
Ved å vise at det er motstand til det du sier endrer de publikums oppfatning.
Hvis man ikke ser innsigelser, så vil folk anta at det du sier er riktig. Men så snart det skapes støy – selv fra den minste konto – ser publikum det, og kan begynne å tvile.
Skjer det igjen og igjen, endrer det publikums oppfatning. Det kan se ut som du er utfordret hundre ganger, selv om det kanskje bare er én enkelt person som står bak. Det er derfor de bruker den teknikken selv om det kan se veldig lite og tåpelig ut.
Et tydelig tegn på en påvirkningsoperasjon er når noen begynner å snakke et annet språk eller til noen utenfor kretsen av dem følgerne deres normalt ville sett. Du vil legge merke til at de snakker mange ulike språk til mange ulike publikum. Det forvirrer følgerne.
Men hvorfor bruker de samme konto, istedenfor å ha «den norske», «den engelske» osv?
Det er tidkrevende å lage kontoer på hvert eneste språk. Dessuten, når de først har et publikum så kan de ikke vite hvilke følgere som eventuelt vil trå til og bidra.
Hva er kjennetegnene på påvirkingsoperasjoner?
Hvordan kan vi identifisere noe som en påvirkningsoperasjon?
En typiske måte å se etter det, er å begynne med det åpne innholdet fra RT og Sputnik News.
Når de begynner å publisere mye innhold – la oss si om Norge og et splittende tema – betyr det at de antagelig forsterker det i kulissene.
Hvis de vil bringe frem en historie, så finner de ofte en ekte nyhetshistorie som allerede eksisterer der ute og omskriver den med kun de delene de ønsker å få frem.
RT og Sputnik News brukes i stor grad. De kan ta en eksisterende mainstream-historie, la oss si i Norge, og så omarbeide den og lage en ny versjon av den. Det er vanlig i media, men de vil kun bruke bitene de liker i historien.
Med en gang de har publisert innholdet på ny kan sosiale medier-kontoer som ser norske ut og snakker norsk prøve å engasjere et norsk publikum rundt innholdet som kanskje ikke forteller akkurat den samme historien som den originale nyhetshistorien gjorde.
Ofte skaper de visuelle ting og memer som kan deles i publikumssfæren, enten for å infiltrere publikum og vinne deres tillit, eller for å kunne påvirke dem rundt andre temaer senere.
En kile i befolkningen
Hva er et splittende tema?
Et splittende tema er noe som driver en kile inn i befolkningen og splitter den.
Når du ser mange bots er opptatt av et tema, så er de som regel der for å bygge opp under et splittende tema.
Dette er kontoer som ikke er autentiske, retweeter mye, troller rundt et tema, og som har en veldig negativ eller splittende innstilling.
Hvis du ser på større påvirkningsoperasjoner i Europa eller USA, hva er typiske splittende temaer som utnyttes?
Som regel infiltrerer de publikum rundt sosiale temaer. Rase, religion, økonomiske skiller… en klassisk bruddlinje er at de rikeste, eliten, og de mektige har kontrollen, og at folket ikke egentlig får noen stemme eller makt.
De hauser opp debatten og forsterker meningsforskjeller inntil det er en gigantisk avgrunn som nærmest ikke lar seg krysse.
De skaper ikke sprekkene i samfunnet, men venter og ser hvor konfliktlinjene går i hvert land. Så heller de bensin på bålet og prøver å få hver side til å skyve seg lengre unna, snarere enn å komme sammen.
I USA har det vært rasetemaer, politiepisoder og -skytinger, og protester. For og imot islam er stort når det gjelder religion. Og til slutt har du økonomisk populisme – «De 99% mot 1%». Ofte overlapper temaene, så de har hatt stor suksess med å gå inn og fange publikums oppmerksomhet.
I Europa
Du nevnte splittende temaer i USA, hva med Europa?
I Europa har antagelig innvandring og flyktningkriser vært nummer en. Å piske opp spenninger rundt byrdene ved å ta imot immigranter spiller både på rase og økonomisk belastning.
Det var et sentralt argument de brukte for å rettferdiggjøre at Assad ble ved makten i Syria, men også for å bryte opp samholdet i EU langs nasjonalistiske linjer – at du ikke burde være globalist, og at hvert land skulle forfølge sin egen nasjonalisme.
I Sverige har det vært ganske vellykket. De forsterker det splittende temaet med innvandrere mot svensker, til og med i den grad at enkelte tror Russland bevisst har drevet innvandrere over grensen for å forsøke å piske opp rundt dette temaet. Samtidig forsterker de historier om ulikheter mellom innfødte og innvandrere.
Hva prøver de å oppnå?
OK, russiske operasjoner skaper støy og indre konflikt, men hva er målet? Hva slags ting vil de prøve å oppnå i Europa?
To sentrale mål er en oppbrytning av EU og NATO.
Hvis de kan bryte opp den militære, den diplomatiske, og den monetære unionen, er styrkeforholdet et helt annet. Da kan de møte landene enkeltvis, og forhandle én til én, og bruke militærmakt én til én og overmanne dem.
Utover det ønsker de å bli kvitt USA på verdensscenen, slik at andre land ikke ønsker å samarbeide med eller stole på USA. Det har de hatt stor suksess med.
Og så, i det lange løp, så er det å undergrave demokratiet og demoralisere den demokratiske befolkningen. At demokratiet er rigget, valg er rigget, det er et bedrag, det er eliten som styrer. «I virkeligheten har du ikke noen flere rettigheter enn du ville hatt i Russland». De har hatt ganske stor suksess med det langsiktige målet også.
Hva med Norge?
Hva burde vi tenke på fra norsk perspektiv?
Jeg mener hovedpoenget for Norge er å forstå sin geopolitiske og militære verdi. Norge har alltid vært en nøkkelpartner for Europa og USA.
Med åpningen av Arktis har Russland gått svært aggressivt ut for å forsøke å bygge opp flåte- og militærkapasitet.
Kunne de enten destabilisert Norge på noe vis eller potensielt bragt dere inn mer som enslags alliert mot USA eller EU?
Kan de bryte Norge løs på en slik måte at dere står som kun Norge, og ikke som del av disse sammenslutningene, og dermed er mulige å overmanne militært eller diplomatisk, eller til og med økonomisk på noe vis? Jeg mener det ville vært det viktigste å holde øye med.
Måten de ville gjort det på, ville være å prøve å sette grupper som heller mot populisme opp mot de etablerte delene av samfunnet i Norge. Dytte og trekke gruppene mot hverandre.
Hele ideen er at hvert land har så store indre stridigheter at man ikke er i stand til å fokusere på ytre utfordringer. Det som skjer i USA akkurat nå er et storartet eksempel på akkurat det. Det finnes ingen enighet om Russland som trussel, eller hvilke mottrekk som bør gjøres. I denne mangelen på enighet har Russland kunnet oppnå nesten alle sine utenrikspolitiske mål verden rundt.
Handler ikke om høyre / venstre
Diagrammet bak Watts har to akser:
Venstre <-> Høyre
Establishment <-> Populisme
Gruppene Russland utnytter i påvirkningsoperasjoner trenger ikke høre til på venstre- eller høyresiden – det vil variere fra land til land.
Hovedpoenget er å utnytte grupper som er i opposisjon til det etablerte, nøre opp under mistillit til samfunnsinstitusjonene, frykt for kontroll, bryte ned ideen om sannhet, og å avvise ekspertise. I land hvor det etablerte er på venstresiden går de mer etter den populistiske høyresiden og omvendt.
IRA brukte ca 2/3 av kreftene sine på å utnytte høyresiden, og 1/3 på venstresiden i USA. På et punkt organiserte de demonstrasjoner på begge sider av gaten helt uten hjelp i USA.
Taktikken er å blinke ut grupper som kan være i opposisjon til det etablerte samfunnet, la dem slåss mot de etablerte og hverandre, og slite ut andre grupper.
Organisering
Hvordan organiseres russiske påvirkningsoperasjoner?
Det er president Putins stab som bestemmer målene, og så er det ulike avdelinger som har ansvar for ulike deler av operasjonene.
Regjeringen håndterer åpne informasjonskanaler som de to statsstyrte nyhetskanalene RT og Sputnik News.
Så har du en annen avdeling som tar seg av trolling i sosiale medier; Internet Research Agency.
Du har også hackere som arbeider fra sine etterretningsavdelinger, GRU er et godt eksempel. De hacker ulike mål. Selv diplomatiet har en rolle i systemet. De bidrar til å fremme historier åpent.
De er organisert på en måte som gjør dem svært effektive, men de behøver ikke all koordineringen med myndighetene vi ville hatt i NATO eller USA. De ringer ikke daglig og spør «hei, hva driver du med?». De bare beveger seg, beveger seg. Hver del kjenner sin oppgave og kan fortsette i det uendelige inntil de får beskjed om å stoppe.
Propaganda VS journalistikk
Betyr det at alt innholdet på RT er del av enellerannen påvirkningsoperasjon?
Nei. Tanken er å få det til å likne vanlige medier. Om du ser RT på TV, så er det ikke veldig ulikt andre TV-nyheter.
Og dermed vil mye av det de publiserer likne det andre medier publiserer. I en studie vi gjorde var det 70 % repetitive nyheter, rundt 20 % hadde en slagside, og 10 % var usanne – det ville være ting som MH17-påstandene, eller tilsvarende. Det er kanskje ikke så ulikt det du kunne funnet hos noen amerikanske TV-nyheter som blir faktasjekket.
Forskjellen er at de mottar ordre rett fra regjeringen. Det er ikke det uavhengige standpunktet til en nyhetsorganisasjon. Jeg tror noe av det viktigste for deg som journalist er å alltid tenke Hva er det de gjør som jeg ikke vil gjøre?
Du kunne fått flere følgere i sosiale medier om du tok et sitat ut av sammenheng og postet det på Twitter. Men ville det gjengitt historien presist? Folk leser ofte ikke artikkelen, de ser bare overskriften eller sitatet i sosiale medier. Jeg tror det er viktig å tenke på dette internt: «Hva skiller deg ut som en journalist folk har tillit til i Norge, i motsetning til noen som kun er der for å drive propaganda?»
Å begrave sannheten i løgner
Du nevnte MH17, det malaysiske passasjerflyet som ble skutt ned med et russisk rakettvåpen over Ukraina i 2014 der 298 døde.
Jeg har hørt det sies at det er typ fem-seks forskjellige, motstridende offisielle russiske MH17-forklaringer. Hva er grunnen til noe sånt?
Det gjør noe jeg kaller å oversvømme sonen.
Om de ønsker å undertrykke sannheten er det en strategi å ha så mange alternative forklaringer – selv løgner – at du ikke klarer evaluere alle.
Selv for en nasjon blir det umulig å gjendrive hver eneste. Og noen av dem er så usannsynlige at det virker merkelig å i det hele tatt svare på dem.
Men fra publikums synsvinkel, hvis de prøver å finne ut hva som skjedde med MH17, så kan de finne tyve forskjellige svar.
Hvert svar har blitt forsterket av sosiale boter, som får dem til å stige i Googles rankingsystem, og hvert svar som stiger opp gjør det vanskeligere for publikum å vite hva sannheten er.
Hva kan skje?
I det større bildet, hva kan disse påvirkningsoperasjonene føre til?
På kort sikt kan de påvirke utfallet av avstemninger der marginene er små. Se på Brexit, valget i USA, eller Frankrike. Disse valgene kunne faktisk vippes med en én-prosents endring. De skaper ikke de politiske bevegelsene, de hjelper bare den ene å bli litt sterkere enn de andre.
På litt lengre sikt kan de endre folks syn på ting. Det kan være i bestemte saker, som hvis Russland ønsker å få med seg Norge på noe i nordområdene, så kan de gjøre politisk påvirkning rundt det.
Over lang tid kan de demoralisere befolkningen og skape apati. Få dem til å tro at demokrati er et bedrag, at valg er rigget, at du ikke kan stole på det etablerte, at unge ikke ønsker delta i demokratiet lenger, og bare isolerer seg.
Hvis ingen tror på demokratiet, så er det ikke noe alternativt system. Da er Russlands system like godt som ethvert annet. Og jeg tror det er ti-til-tyveårsmålet for disse påvirkningsoperasjonene. Bare fortsett å dytte, til slutt bærer det fruktene vi ønsker.
Det er ikke bare Russland
Det interessante er hvor mange andre land som har plukket opp dette etter det amerikanske presidentvalget og de franske og tyske valgene som fulgte umiddelbart etter. Nesten hver eneste autoritære stat har gjort en eller annen variant de siste årene. Iran gjorde det samtidig. Vi har nylig sett Kina få tatt ned twitterkontoer i forbindelse med protestene i Hongkong. Saudi-Arabia hadde boter.
På toppen av dette har du en hel industri som blir kalt trolling as a service. Det er folk som blir betalt for å gjøre operasjoner som dette. Hvem som helst kan leie dem – du eller jeg kunne gjort det om vi hadde nok penger. Flere og flere aktører prøver å bruke disse metodene.
Gjør USA noe tilsvarende?
Amerikansk kontraterror jobbet lenge med å finne måter de kunne motarbeide ekstremist-budskap på. De opprettet regionale nyhetssteder for å prøve å skape positive budskap, eller forsterke moderate stemmer. Men på grunn av interne utfordringer var det i hovedsak mislykket.
De hadde lavt volum, og bekymret seg hele tiden over budskapet. I tillegg brukte de ikke den negative typen trolling. Negativ trolling virker bedre enn positiv trolling – det er bare slik det er.
De fikk aldri godkjenningsprosessene til å fungere. De prøvde å gjøre det etisk og transparent, og det virket bare ikke. Det er en rekke bestemmelser. Du kan ikke gjøre noe som kan påvirke en amerikansk statsborger. Særlig i sosiale medier er det vanskelig å påvirke ett publikum uten å samtidig berøre amerikanere. De prøver sikkert fortsatt å finne måter å gjøre det på.
Jeg vet ikke, for jeg jobber ikke i staten lenger, men jeg har ikke sett dem prøve den russiske måten, og jeg håper de aldri gjør det. Det ville erodert vekk hva som enn måtte gjenstå av tillit til oss etter Trumps regjering. Hver gang jeg støter på statsansatte anbefaler jeg dem å ikke gjøre det. Man kan fortsatt oppnå mye ved å være seg selv i sosiale medier.
Det er en diktatur-greie
Om du ser på EIUs demokrati-indeks, og scroller ned til diktatur-enden av skalaen, så kommer du til nummer 144 av 167 land, der nede er Russland. Går du litt oppover til plass 130, har du Kina. Hvor langt opp i indeksen kan du gå og fortsatt finne land som gjør denne typen påvirkningsoperasjoner?
Jeg tror det mer eller mindre er avgrenset til autoritære regimer. Folk der har ingen stemme til å gjendrive påstander, og journalister kan ikke skrive fritt om hva de vil. Så det er i hovedsak autokratier og diktatorer. De kommer til å gjøre dette, de vil gjøre dette – og med stor suksess – om ikke de blir utfordret.
Så er det opp til demokratier verden rundt å være den utfordringen. På en samlet måte.
Og dette er Putins fokus: «Kan jeg bryte ned alle disse sammenslutningene så de ikke lenger samarbeider.»