Kommentar: Det foregår en krig. En strømmekrig. Noen amerikanske forståsegpåere har til og med gått til det skritt å kalle det for «The Streaming Apocalypse». Det høres i det minste bra, og litt skummelt ut, når man skravler om det på podcast.
Det vi snakker om er selvsagt Disney, Apple, HBO, CBS og alle de andre innholdsprodusentene som nå har våknet og innsett at Netflix lenge har tjent gode penger på deres innhold. Nå vil de ha en større bit av kaka selv, noe som i 2019 betyr at man må trekke innholdet ut av Netflix, og lansere egne strømmetjenester.
Lanseringer i tur og orden
I løpet av de siste ukene har Apple TV+ og Disney+ sett dagens lys. Foreløpig kan vel Apple, i beste fall, sies å være en relativt ubetydelig aktør i denne krigen. Med 7 – syv – TV-serier i folden, er det kanskje ikke så rart at teknologigiganten gir bort årsmedlemskap til tjenesten til alle som kjøper en ny telefon eller AppleTV.
Når så og si samtlige av de syv TV-seriene også får mer eller mindre slakt hos kritikerne, tror jeg med trygghet det er lov å si at Apple TV+ foreløpig er bitte-lille-bror i dette selskapet.
Men en ting skal Apple ha – de er tilgjengelig i Norge.
Hvis Apple er bitte-lille-bror i dette spillet, så må Disney kunne sies å være kjempe-store-bror. I alle fall en slags tvillingbror til Netflix når vi snakket om innholdet. For Disney anno 2019 er vesentlig mer enn Frost, Mikke Mus og han litt creepy gresshoppa som alle ser i jula og synes er så festlig, men som jeg aldri klarer å lære navnet på.
Disney på krigsstien
Disney anno 2019 er en global koloss av et mediekonglomerat som, ut over å drive et lass med fornøyelsesparker, studioer, bygningsfirmaer og tv-kanaler, også eier innholdsmerkevarene Marvel, Star Wars, National Geographics, Pixar og selvsagt Disney.
Det er lett å forstå at disse merkevarene til sammen byr på en god porsjon innhold. 500 filmer, 7500 tv-episoder og 25+ nye egenproduserte tv-serier, for å være helt spesifikk.
Og det er altså her jeg som forbruker, og en som er i overkant opptatt av TV-serier, kjenner bekymringen melde seg.
For Disney+ finnes ikke i Norge. Det finnes faktisk foreløpig kun i USA, Canada og Nederland. I neste uke blir tjenesten også tilgjengelig i Australia og New Zealand.
Men altså ikke i Norge.
Den 31. mars blir også Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania innlemmet i Disney+-universet.
Men altså ikke Norge.
Disney skriver på sin Twitter-konto at flere land skal lanseres «snart», men på direkte forespørsel nekter Disneys PR-folk for skandinavia å si noe som helst om oss her oppe i nord. Vi vet altså ikke når vi står for tur. Det kan strengt tatt være 31. Mars 2020, til sommeren, eller til jul. Eller kanskje 31. Mars 2021.
Og det er her jeg blir enda mer bekymret.
Just announced: #DisneyPlus will be available in the United Kingdom, Germany, France, Italy, Spain (and more to be announced soon) starting on March 31st. Please note: Titles may vary by territory. pic.twitter.com/lE6nzBeaXy
— Disney+ (@disneyplus) November 7, 2019
Globaliseringen har gjort meg til en bortskjemt tv-serie-drittunge
For verden har nå en gang blitt global. Veldig global. Netflix og HBO har sørget for at det i aller høyeste grad gjelder også for TV-serier. Norske forbrukere er blitt koko-bortskjemte.
Når TV-serie-snakkisene starter globalt og nye kjendiser vokser fram via nye TV-serier, forventes det at også vi her oppe i vårt snøbefengete og forblåste kongedømme også får være med på morroa.
Æraen da alle stilltiende aksepterte at en TV-serie hadde “premiere” på NRK eller TV2 et lite kalenderår etter at det var lansert i USA, er definitivt over.
Når Disney nå starter å sakte men sikkert trekke innholdet sitt vekk fra eksisterende tjenester, og innlemme dem i sin egen strømmetjeneste, som store deler av verden ikke har tilgang til, setter det døren på vidåpent gap for framveksten av en ny pirat-runde.
For det er verken betalingsvilje eller teknisk vanskelighetsgrad som gjør at jeg ikke får vært med på Mandalorian-morroa som ble lansert på Disney+ i går.
Det er rett og slett kombinasjonen av at dette ikke finnes tilgjengelig på strømmetjenester i Norge, og min egen voksen-moral som sier at piratkopiering er noe jeg er ferdig med, som gjør at jeg kun kan lese anmeldelsene av Disneys nye storsatsning. For å gni det ekstra inn har for sikkerhets skyld anmeldelsene vært irriterende gode, og selv Nettavisen her hjemme valgte å anmelde første episode. Sikkert for sine amerikanske lesere, eller eventuelt utelukkende for å irritere vettet av alle oss uten tilgang.
Ikke alle er som Erlend Loe
Jeg har også litt lite trua på at Mandalorian-regissør Jon Favreau er like raus som Erlend Loe i sin tid var med “Kampen for tilværelsen”, selv om det selvsagt hadde vært svært hyggelig.
Kampen for tilværelsen fins bare på minnepinne hos oss som skrev den. Men alle som vil kan få kopiere. Serr.
— Erlend Loe (@erlendloe) May 20, 2019
Jeg krysser derfor fingrene hard for at Disneys «…more to be announced soon» betyr «så-snart-som-overhode-mulig». Så er det jo selvsagt lov å håpe at resten av landets piratskuter fortsatt blir stående i tørrdokk, selv om jeg har mine tvil.
For det tok etter sigende kun tre timer fra Disney+ var lansert til det var tilgjengelig for piratnedlasting rundt om på ulike torrent-nettsider. Så teknologien og økosystemet for den slags lever fortsatt i beste velgående.
Skaper Disney en ny «Game of Thrones» med Mandalorian, eller en av sine andre serier, har jeg vanskelig for å tro at TV-serie-bortskjemte nordmenn vil nøye seg med å lese anmeldelsene på sosiale medier…