Som naiv student registrerte Ida Aalen seg på Facebook i 2006. Siden da har hun slettet Facebook to ganger og følt seg hjelpeløs i møte med den amerikanske giganten.
– Jeg fikk en aha-opplevelse da Facebook sa «se på denne gøyale animasjonen av hvordan du har forandret deg gjennom tidene», sier Ida Aalen.
Facebook hadde funnet fram et bilde av henne som 2-åring, men hun ble ikke omgjort til en voksen utgave av seg selv. I stedet ble hun morfet om til en jente som Facebook hadde forvekslet henne med. Den andre «Ida» kom fra et internett-meme av en som bruker for mye tid på nettet.
– Det var et søtt bilde av faren min, broren min og meg, som jeg hadde postet på veggen til faren min da han hadde bursdag, fordi det er koselig å gjøre. Plutselig forstod jeg at Facebook har en komplett modell av trynet mitt, og hvordan det har sett ut gjennom 30 år – det er creepy.
Ida Aalen har vært tidlig ute på mange sosiale medier, og alt i 2009 omtalt av Aftenposten som en av de mest aktive på Twitter her til lands.
I årene som har gått har hun markert seg som en av Norges mest profilerte kommentatorer i skjæringspunktet teknologi og medier, blant annet i Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Denne måneden har hun utgitt hun sin tredje bok om sosiale medier, sammen med medieviter Magnus Hoem Iversen.
Aalens tidligere bøker har fokusert på hva sosiale medier gjør med oss som mennesker. Nå vies det mer plass til algoritmenes rolle, selskapene bak produktene og hvordan de sosiale mediene påvirker samfunnet.
– Den forrige boken kom i 2015, og det har jo skjedd noen småting etter det, som Brexit, Cambridge Analytica og Trump.
Den kanskje største forskjellen er hvor mektige de ulike selskapene som står bak de største sosiale mediene har blitt. Bare siden 2015 har Facebook blitt fem ganger så verdifullt og er nå det femte største børsnoterte selskapet i verden.
– Hvis du tenker på de sosiale mediene som konserner, viser børsverdien, de tusenvis av ansatte, og milliardene av brukere at de er maktinstitusjoner på en helt annen måte enn de var i 2015, sier Aalen til NRKbeta.
Facebook har blitt noe annet
– Da jeg var student og registrerte meg på Facebook i romjula 2006, så var jeg naiv, men Facebook som det eksisterte da… De hadde ikke en forretningsmodell ennå, bare bannerannonser. De var også en relativt liten tjeneste.
Det første oppgjør med den blå giganten tok Aalen allerede i 2011. Da hadde hun skrevet masteroppgave om sosiale medier på NTNU, og slettet Facebook-profilen sin. Dagen etter opprettet hun likevel en ny. Hun innså at hun ikke kunne klare seg uten.
– Med en ny profil kunne jeg bli mer bevisst på hva jeg la ut. Siden da har jeg tenkt at statusene mine er offentlige, for når du skriver til 700 Facebook-venner så er det offentlig uansett.
De sosiale mediene som aldri glemmer
I minst et tiår har Aalen vært klar over at alt som puttes inn i Facebook er med på å mate «annonsemaskinen».
Likevel kjenner hun selv på å ha delt mer med Facebook enn hun er komfortabel med.
Hun er ikke alene. Det finnes etterhvert mange historier om hvordan de sosiale mediene bruker all informasjonen de har samlet inn gjennom årene, på nye måter.
Den profilerte teknologi-skribenten Lauren Goode åpnet i sommer opp om hvordan hun hjemsøkes av vonde minner på ulike digitale tjenester.
Stadig dukker det opp påminnelser om bryllupsdagen som aldri ble noe av. For to år etter at hun fikk kalde føtter, får Goode nemlig fortsatt servert bryllups-annonser på Instagram, brude-collager fra Pinterest, «minner» fra Facebook og mobilens fotoalbum – for å nevne noe.
For Ida Aalen var den komplette profilen av ansiktet hennes over 30 år hos Facebook en vekker. En annen er det enorme arkivet med chat-logger som Facebook sitter på. Begge er grunner til at Aalen mener selektiv hukommelse er undervurdert.
– For å fungere som menneske, tilgi folk, tilgi seg selv, utvikle seg over tid, finne ut av hvem man er og kunne endre seg, så er man avhengig av å glemme, sier Ida Aalen.
Annonse-selskap, ikke teknologi-selskap
I boken argumenterer Aalen og Iversen for at måten selskapene bak tjener penger, er det som styrer designet og funksjonaliteten til de sosiale mediene.
– Jeg har vært sosial på nettet siden jeg var 11 år gammel i 1998 og jeg elsket det fra første stund. Jeg storkoser meg når jeg er sosial på internett, men i møte med selskapenes forretningsmodeller får både selskapene og jeg selv noen perverse insentiver, som kan få fram det verste i oss.
– Det de har insentiv til, er å finne ut: hvordan får vi folk til å kjøpe annonser? Hvordan får vi folk til å lage flere annonser? Hvordan får vi folk til å legge til flere venner, og så videre – det er det de sitter og måler på.
– Når selskapene tjener store penger på annonser, kommer vi noen gang til å begynne å kalle sosiale medier for annonsenettverk?
– De er jo sosiale medier, men jeg tror vi skal etterstrebe å si at de er annonse-selskaper og ikke teknologiselskap.
Aalen mener det å kalle seg et «teknologiselskap» til nå har vært den mest effektive måten å omgå lover og regler.
– Myndigheter er redd for å bremse innovasjon gjennom regulering, og bli sett på som gammeldags og sidrumpa – så med en gang du kaller deg teknologiselskap kan du komme deg unna med hva som helst. Bare se på disse scooterne, de er jo ikke teknologiselskaper.
– Ærlig talt, når du ser hvor mange av dem det er, og at ingen av dem akkurat har noen unik teknologi. Hva er innovasjonen, liksom?
Aalen mener derfor selskaper heller bør kategoriseres ut i fra hvordan de tjener penger, enn om de har ansatte som jobber som programvareutviklere.
Tilbake på Facebook
I august, da den nye boken var ute, slettet Aalen Facebook-profilen sin på nytt. Hun er likevel ikke helt ferdig med plattformen, og er i gang med ny profil.
Å slette og lage ny Facebook-profil beskriver Aalen som «upraktisk, uoverkommelig, sykt slitsomt, potensielt fånyttes», men har likevel valgt å gjennomføre prosjektet.
– Jeg tror jeg kan gjøre en større forskjell i å bevisstgjøre folk ved at jeg er på Facebook. Når jeg sier «hei, jeg kommer til å slutte å bruke Messenger og gå over på Signal, og det synes jeg du også bør gjøre», har det større effekt enn om jeg bare forsvinner fra Facebook, sier Aalen.