- Jeg har fått fem nye følgere bare i dag, utbryter 11-åringen ved middagsbordet.
- Mhm, sier mor som ikke helt klarer å dele sønnens begeistring.
- Kan du ikke legge bort telefonen mens vi spiser, sier far, som bekymret merker seg at gutten snart er like avhengig av smarttelefonen som ham selv.
- Jeg skal bare trykke liker på bildet til Gunnar, først, for han likte mitt i stad.
Jeg er faren. Og nå skal jeg være litt bekymret.
Bilder på Instagram med emneknagger får flere likes enn bilder uten.
Det er selvfølgelig lett å avfeie foreldres bekymring over barnas eksperimentering med nye medier, men la oss likevel holde muligheten åpen for at ikke alt som er nytt og blankt er udelt positivt for den oppvoksende generasjonen. Iallfall ikke for alle.
Ved første øyekast er Instagram en fototjeneste. Hvem som helst kan ta kunstfotos av fiskepinner, snørrungen eller katta. Nok å irritere seg over allerede der, altså.
Men for fjortisene, og ungene som kanskje ikke får lov å registrere seg på Facebook, fungerer Instagram som noe ganske annet. Tjenesten er blitt navet i deres sosiale liv. Instagram er deres Facebook, Twitter og epost.
Voldsom vekst
Instagram ble lansert høsten 2010 og har hatt en voldsom vekst i takt med utbredelsen av smarttelefoner. I befolkningen er Instagram nå like stort som Twitter om man måler det i ukentlig oppslutning.
Vi har ikke tall for Instagram-bruk blant barn, men i aldersgruppen 15 – 29 år bruker ca. en 30 Instagram ukentlig (Kilde: TNS Interbuss q1-13). Og om vi isolerer tenåringene (15-19 år) er over 50 % aktive (stor feilmargin pga. få respondenter).
Min egen erfaring fra 11-åringens venner tilsier at «alle» bruker Instagram. Bildene som legges ut av de yngste er gjerne enkle selvportretter med en tradisjonell statusmelding av typen «#I #am #bored. #Waiting #for #school.»
For alt ungene skriver under bildene sine merkes gjerne som hashtags, eller emneknagger.
The Social Media Scientist
For oss i foreldregenerasjonen, som helst holder til på Twitter, ser denne emneknaggbruken rar ut, men ifølge Dan Zarella, The Social Media Scientist, fungerer det.
“Not only do images that include hashtags get more likes than images that do not, there are certain hashtags that are correlated with more likes than the rest. The most powerful of these are a set of reciprocity indicating tags including “#followforfollow,” “#likeforlike,” and “#tagsforlikes.””
Zarella har analysert en million Instagram-bilder og kommet frem til at bilder med emneknagger får flere likes enn bilder uten. Og på emneknaggtronen finner vi løfter om gjensidighet. Variasjoner av #followforfollow og #likeforlike gir ifølge Zarellas analyse størst sjanse for at et bilde mottar likes.
11-åringen er ikke helt sikker på om det funker, men sikker nok til at han ofte inkluderer dem. Alle sammen.
- Alle gjør det! Det er helt vanlig.
Det ser jo unektelig korny ut, men bruken av dem er altså basert på en forsøksvis snedig strategi for å få folk man ikke kjenner til å snuble over bildene og trykke på ‘liker’, eller aller helst ‘follow’.
Jeg har likevel en mistanke om at dette er et godt eksempel på det man lærer om på grunnfag i sosiologi og som kalles spuriøsitet. Altså samvariasjon og ikke årsakssammenheng. Det er ikke nødvendigvis bruken av emneknaggene som gir likes, men heller at de unge som bruker knaggene allerede er disponert for å få likes på bildene sine. Og for å gi likes tilbake i et håpefullt spill av gjensidighet. De får dermed likes fordi de er unge, og har unge venner, og ikke fordi de bruker #likes4likes.
Uansett er det ingen tvil om at for ungdommene er antallet likes og følgere hard sosial valuta. Dette er status på boks.
Jeg er til. Lik meg!
Men er det dem som har mange følgere som også får status i gjengen, eller er det motsatt? At de pene, populære og kule får nok en arena for anerkjennelse? Er dermed Instagram egentlig et verktøy for å kvantifisere og demonstrere en allerede etablert sosial posisjon?
De mest populære guttene og jentene i vår lille forstadsboble følger ikke nødvendigvis klassekameratene sine. Deres posisjon er allerede så solid at de prioriterer et gunstig forhold mellom hvor mange som følger dem, og hvor mange de selv følger.
Å bli fulgt av noen på Instagram, uten å følge tilbake blir et uttrykk for popularitet. Å følge for mange tilbake, selv om man kjenner dem, gir røde tall i regnskapet.
Det er i det hele tatt ganske interessant hvor durkdrevne strateger de er i dette spillet.
Nå er det ikke noe nytt at man finner knallharde sosiale hierarkier blant barn og unge. Da jeg var barn var det aldri noe tvil om hvem som skulle dele inn fotballagene på løkka. Eller hvem som alltid ble bedt med å kino, og hvem som ikke ble det. Men vi slapp iallfall å forholde oss til tallenes klare tale.
Vår egen 11-åringen har nå begynt å begrense hvor mange han følger. Han har også ifølge ham selv funnet på sin egen strategi for å få flere følgere. Han legger til random Instagram-brukere som følger mange, og som tilsynelatende legger til alle som følger dem. Og så snart de følger tilbake avfølger han dem for å innkassere nettogevinsten.
Avhengig?
Bianca Bosker har intervjuet fjortenåringen «Casey» om hvordan iPhone og sosiale medier spiller inn i hennes hverdag. Ifølge Bosker er ikke telefoner og sosiale medier distraksjoner fra deres øvrige sosiale liv, men snarere en viktig dimensjon av det.
Casey: I bring It [telefonen] everywhere. I have to be holding it. It’s like OCD [tvangslidelser] — I have to have it with me. And I check it a lot.
Om ikke like dramatisk, så høres dette kjent ut. Sist vi dro på ferie ble vi enige om at 11-åringen måtte legge igjen telefonen hjemme. For som mor sa: nå skal vi kose oss og være sammen som familie. Og 11-åringen var i utgangspunktet positiv.
- Jeg tror det skal bli litt deilig å ikke måtte sjekke telefonen hele tiden. Å slappe av liksom.
Etter harde forhandlinger ble det likevel satt i gang en kvoteordning for guttens bruk av mors telefon. Å være helt frakoblet ble for tøft.
Følger dere med?
Men for å komme tilbake til begynnelsen. Min innledende bekymring. Hvordan oppleves dette spillet blant ungene? Hvordan er det egentlig å ha nok en arena som forteller om sosial suksess eller fiasko? Min egen svogerforskning rundt kjøkkenbordet er ikke representativ for alle, men jeg ser på nært hold hvor viktig dette oppleves. Og hvor tungt det kan være å ikke få delta kontinuerlig.
I vår familie er synes vi det stort sett er gøy med nye ting, og både far og mor deltar mye selv. Og alt i alt er vi ikke veldig bekymret på vår 11-årings vegne. Vi følger med og han ser ut til å håndtere dette ganske greit.
Men erfaringene har fått meg til å tenke. For dem som behersker spillet og har en solid posisjon å bygge på, er dette sikker grei skuring. Nok en scene for ros og annerkjennelse. Men pyramiden har også en bunn. Hvordan er det for alle dem som ikke når opp? Hvordan er det om ingen liker bildene dine, og ingen følger deg tilbake? Og siden du derfor ikke er påkoblet, så er det heller ingen som forteller deg om hvor festen skal være.
I den grad dere som er foreldre følger med, hvordan opplever dere at Instagram, og lignende tjenester spiller inn i det sosiale spillet barna deres deltar i? Og dere som er lærere eller ungdomsarbeidere, hvordan ser dere på dette?