Det er en jungel av muligheter om du vil ha musikken din ut på streamingtjenester. En ganske uoversiktlig sådan. Her er NRKbetas komplette guide til hvordan du får musikken din ut på Spotify, Wimp, iTunes osv osv
I wanna Ro-o-o-ck!
Skranglebandet mitt har vært i studio.
Verden har ikke holdt pusten for at vi skal gi ut resultatet, men vi vil jo gjerne kunne høre på det ferdige produktet enkelt og bekymringsløst selv likevel. Og vi hører ikke lenger på kassetter, vi hører ikke lenger på CD, vi hører ikke lenger på lydfiler, vi bruker streamingtjenester. Om musikken vi selv lager skal passe inn i dette universet, må den inn i streamingtjenestene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.
Guide to the Galaxy
Da jeg begynte å forstå hvor uoversiktlig det er å skulle gjøre dette på egenhånd, lagde jeg en guide til andre i samme situasjon i samme slengen. Det er nemlig mange ting å huske på, mange ting å ta stilling til, og kanskje også noen feller det er like greit å hoppe over. Dermed får de av dere som er nye i gamet også en gjennomgang av trinnene foran punktet hvor lydfilene skal sjøsettes ut på internettet; vi tar for oss:
· Innspilling
· Miksing
· Mastering
· Rekkefølge
· Albumgrafikk
· Rettigheter
· Valg av aggregatortjeneste
· Prisforskjeller
· Prosessen
Virru kjøpe et eks av den sjælproduserte plata vår?
Da jeg var i 20-årene, var en selvfinansiert plateutgivelse et adelsmerke som hevet et band over andre band. Eller – platekontrakt var selvsagt enda høyere på stigen, men det var ren science fiction. Noen platekontrakt fikk vi selvsagt aldri. Men vi hyrte oss inn i et ordentlig studio, ga ut en selvfinansiert CD, og klarte med mye strev å få solgt mesteparten av 500 eksemplarer. Eller ihvertfall halvparten av dem. Muligens litt mindre.
Det var veldig lett å selge til familie og gode venner, litt vanskeligere å selge til bekjente, og ettersom bandet vårt fadet ut som konsertband innen utgivelsen lå på bordet, hadde vi ikke noe konsertpublikum å selge til. Vi hadde ingen distribusjonsavtale, men vi tok kontakt med endel platebutikker og leverte en 10-pack CD’er her og der – det kom sikkert noen hundrelapper ut av det, men kalaset kostet betydelig mer enn vi klarte å cashe ut. Omregnet til dagens kronekurs la vi i 16 000 kroner hver dengang – 64 000 2013-kroner totalt.
Meanwhile, in 2013
I voksen alder har jeg atter tatt opp uvanen med å spille i band. Det er kjempegøy. Særlig nå, når vi er lykkelig ambisjonsløse, og det ikke lenger er noe problem at de færreste får suksess. Etterhvert hadde vi likevel lyst til å gå i et ordentlig studio og spille inn noen sanger.
Problemet man støter på når man kommer hjem fra studio i vår tid, er at man har fått musikken i feil format: I ordentlig gamle dager, i den såkalte kassett-æraen, kunne man alltids høre på bandet sitt side om side med annen musikk; det var bare å bytte kassett. Dette prinsippet fungerte senere hen både for hjemmebrente CD’er og mp3-filer. Det å være på Spotify er dagens løsning. Dermed: Vi måtte få musikken vår inn i Spotify – streamingtjenesten alle vi fire som spiller sammen bruker for musikk. Hvordan gjør man egentlig det?
Denne trinn-for-trinnguiden dekker de fleste vanligere digitale distribusjonsformer. Om du er en ringrev kan du hoppe forbi grunntrinnene og rulle ca halvveis nedi saken, men om du også trenger basic-tipsene og en oversikt over mulige feller jeg har sett på veien, les videre:
Innspilling
Eventyret begynner med at du er i studio (eller hjemme på soverommet) og spiller inn det du ønsker å gi ut. Om du er helelektronisk og arbeider inne i en laptop, kan du jobbe hvor som helst. Vi er et gitar-bass-trommerband, og valgte å gå i et ordentlig studio og spille inn grunnsporene – trommer, bass, og noe gitar – pluss hovedvokal. Det er en fin opplevelse å være i et ordentlig studio, og trommer spilt inn i et godt rom, med gode mikrofoner inn i gode preamper låter annerledes enn øvingslokaletrommer. Det å ha en ringrev bak spakene som ikke spiller i bandet og ikke har hørt låtene 100 ganger før kan også være fin for å skille skit og kanel.
Etter to dager i fancy studio tok vi med oss sporene på en minnepinne og jobbet videre på laptop med pålegg av gitar, koring og litt perkusjonssnafs. Så lenge man har tålmodige naboer, et rom som låter OK og en god mikrofon eller to, går det fint. Å bruke venner med gode korestemmer, eller som er flinke til å spille maracas kan også heve et ellers skranglete orkester flere hakk. Men når det ikke finnes noe taksameter som går er det også lett å gå seg bort i Phil Spector-land med kilovis av pålegg. Et lite stykke etterpåklokskap; det kan lønne seg å sette en litt stram deadline, letteste vei er ofte å aldri bli ferdig.
Miksing
Når alle enkeltspor er på plass, må de mikses i forhold til hverandre. Har man sittet og stirret seg blind på alle sporene, og er forelsket i masse detaljer, og bassisten vil ha mer bass, mens gitaristen vil ha mer gitar, kan det være lurt å få en utenforstående person til å stå for miksingen. Folk som pleier å mikse musikk i det daglige er også ofte enda bedre miksere enn folk som i det daglige pleier å skrive artikler om teknologi og media, har jeg fått beskjed om.
I want everything louder than everything else
Lemmy – Motörhead
Vi valgte å gå til en profesjonell mikser. Han kunne gi oss en OK pris fordi vi ikke hadde noe stort tidspress, så han kunne gjøre det innimellom andre prosjekter. Underveis sendte han oss mp3-filer vi kunne melde tilbake på, inntil alle var fornøyd.
Som audioformat vil 44,1 khz 16 bit WAV eller FLAC være det mest anvendelige (du kan godt mikse i et annet og bedre format til eget bruk, men CDs 44,1/16 er fortsatt industristandarden de fleste distributørene vil ha).
EDIT: Arve skriver i kommentarfeltet at iTunes gjerne tar 24 eller 32-bits oppløsning, så da kan det hende en prat med aggregatoren du velger om dette kan være en idé.
Mastering
Når alle sangene er mikset, vil det være forskjeller i hvordan de låter – en er kanskje litt lavere enn de andre, en annen er litt basstung, mens en tredje har en litt merkelig frekvenshump i mellomregisteret. Og kanskje har den som mikset det sittet på et høyttalerpar som generelt er litt skarpe i toppen, eller i et rom som gir feil bilde av hva som skjer mellom 200 og 250 hz. Og har man mikset selv under gjennomsnittlige soveromsforhold, kan det være nok å ta tak i.
Alle disse tingene kan det være lurt å jevne ut, dersom man har lyst til at utgivelsen skal høres fagmessig ut side om side med annen musikk. Dessuten har vi det evig tilbakevendende temaet Loudness War – de aller fleste populærmusikkutgivelsene du hører er klemt sammen maksimalt så de ikke skal høres lavere enn andre innspillinger, eller som han som mastret for oss sa: «Moderne plater har mer diskant, punch og Ooomph enn man hadde i gamle dager».
Jeg tok med meg miksene våre til en venn som har drevet endel med mastering, og satt sammen med ham, mens han justerte og hoppet frem og tilbake mellom de ulike sangene inntil det ikke lenger var mulig å merke forskjeller i hvordan de klang. Det ga et subtilt, men tydelig løft. Det finnes også aggregatorer (for eksempel den vi brukte) som formidler mastering-tjenester.
Rekkefølge
Album er ikke like viktige som de engang var, men likevel vil man gjerne skape en helstøpt pakke. En ting man kanskje ikke alltid tenker på når man skriver låtmaterialet sitt, men som blir tydelig når man skal lage en form for utgivelse, er svakheter i tempovariasjon, arangementsvariasjon eller toneart. To sanger som går i identisk tempo, og der sluttakkorden i forrige likner åpningsakkorden i neste, får sang nummer to til å virke lite variert. Enda verre blir det hvis låt nummer to er ganske lik, men går et lite hår saktere enn låt nummer en.
Er man allerede kommet så langt at puslespillbrikkene er gitt, får man bare prøve ulike rekkefølgevarianter til man er happy, men rekker man tenke seg om før man går i studio, så kan man jo vurdere å fylle igjen åpenbare hull i låtutvalget.
Vi hadde spilt inn 13 sanger, jobbet videre med 11, sendte 8 til miksing, og valgte til slutt ut 5 vi ville ha med. Kanskje burde vi jobbet litt mer med å få noen av de som røk ut underveis til å bli bedre, for de fem vi satt igjen med var vanskelige å få i noen optimal rekkefølge.
Albumgrafikk
Det store tolvtommers vinylplatecoveret er for en stor del historie, og det som fungerte i stor størrelse og firefargerstrykk på kartong fungerer ikke nødvendigvis like godt i frimerkestørrelse på skjerm under ulike lysforhold.
A refined and distilled identity will also catch the attention of a viewer zipping by signage at 70 miles per hour, on packaging on the crowded shelves of a store, or in any other vehicle used for advertising, marketing and promotion.
Det vil også si at det kan være lurt å ikke satse primært på detaljrikdommen. Akkurat som det kan være lurt å sjekke at miksen høres bra ut også i bilen og fra en telefon, er det smart å lage jpg’er i noen ulike størrelser og se om de er lyse / mørke nok, om detaljer kryper igjen eller fontene blir ubrukelige. Kanskje bør man også vurdere hjelp fra en voksen på albumgrafikken. Bassisten vår jobber med sånt, så vi klarte oss på egenhånd.
Uansett er det lurt å jobbe med et stort photoshop-dokument, og så eksportere ut mindre versjoner fra dette, så man har noe å gå på om man vil bruke det i andre formater senere, for eksempel til en plakat.
Filformat
En aggregator ønsker seg «1400 x 1400 pixels – JPG file type – 72 – 300dpi (300dpi is the best) – Less than 25mb – RGB color scheme (not CMYK)» (det de sier om dpi er tull), en annen aktør, den vi brukte, ville ha 1600 x 1600 pixels og aksepterte også png – det gir lavere kvalitetstap når ting viderebehandles. Så lenge du passer på å ha et stort nok originaldokument, er det bare å tilpasse seg til leveringskravene de har etterpå.
Rettigheter & co
En forutsetning for å kunne publisere et stykke musikk, er at du har rettighetene i orden. Du kan f.eks. ikke gi ut en samling egeninnspilte Beatles-covers uten videre (eller for den del «hjelpe» The Beatles med å komme på Spotify). TONO forklarer litt om regelverket her.
TONO
Dersom du ønsker at TONO skal forvalte dine rettigheter og innkreve vederlag om musikken din f.eks. spilles på radio eller TV, er nå et godt tidspunkt for å ordne med registrering eller evt innmelding, om du tilfredsstiller medlemskravene.
Jeg har vært medlem av TONO fra gammelt av. Da håndterer TONO de økonomiske rettighetene og innkreving av vederlag for musikk jeg har laget, også gjennom søsterorganisasjoner i Norge og andre land. Den gang jeg registrerte meg som medlem i 1991, var TONO-medlemskap relativt selvsagt om man lagde musikk som ble utgitt eller spilt på radio/TV.
Det ble ikke noe særlig radiospilling for den egenutgitte CD’en vår, men jeg fikk typ 500 kroner da musikkvideoen til en av sangene våre ble spilt på NRK TV. Senere hadde jeg en bijobb med å lage bestillingsmusikk for dokumentarer og diverse TV-programmer. Dette ga en pen sum TONO-kroner i kassen.
Men. Som TONO-medlem gir man TONO eksklusiv rett til å forvalte all musikk man har skapt og kommer til å skape. Den gangen jeg hadde inntekter av det ga det mening, men idag hvor jeg ikke lager spesialkomponert musikk for ting som skal på TV – eller for den del musikk som kommer til å havne på en eneste radiokanalers spillelister – blir det unødvendig papirarbeide både for meg og TONO om jeg skal fortsette å være medlem. Derfor har jeg nå meldt meg ut av TONO, og musikk jeg lager nå har CC-lisens.
Så…
Da bør vi være igjennom innspillingen frem til ferdig master og alt det andre forarbeidet. Over til publiseringsdelen.
Hvordan får man musikkfilene inn i Spotify?
De ulike digitale musikktjenestene, som Spotify, iTunes, Wimp osv, påtar seg ikke selv det å få artister inn i systemene sine. De samarbeider med tredjeparter som leverer filer i riktig format, håndterer rettigheter og betaling etc, såkalte aggregatorer.
Spotify har en liste over aggregatorer for usignerte artister de samarbeider med.
It’s a jungle out there
Min første plan var å bare velge en tilfeldig aggregator, men da jeg begynte å kikke på priser og betingelser, oppdaget jeg at det var store forskjeller: Alle hadde ulike prismodeller som krevde at man satte seg bedre inn i det med liten skrift, om man ikke ville betale mye mer enn nødvendig.
Fra null til 7100 kroner
Etter å ha lagt inn de ulike tjenestene i et regneark, slått sammen ulike enkeltbeløp og konvertert fra Euro, Dollar og Pund, begynte jeg å se at det ikke var tilstrekkelig å regne ut prisen for et album i en felles valuta – det var nemlig ulike fornyelsesgebyrer og diverse og alle hadde ulik struktur på hva de priset hvordan.
Istedet gikk jeg for å finne prisen for å gi ut et album og ha det liggende i 5 år.
Da viste det seg at prisene som så ganske like ut til å begynne med varierte fra gratis, via 260 kroner til 7100 kroner. Men det er selvsagt også store forskjeller på tilbudene og hva som er inkludert. Og dertil varierer prosentandel av eventuelle inntekter du eventuelt får fra 70%-100%.
Ikke alle tjenestene leverer til alle plattformer heller, men det er mange gjengangere. Norske Wimp ser imidlertid ut til å ikke være med overalt. Selv om ingen i vårt band er Wimp-brukere, har vi venner som er det, så vi synes dette er en nyttig ting å inkludere.
Wimps løsning
Wimp tilbyr en alternativ løsning for å få gitt ut musikk, og som er gratis å bruke, Wimp DIY. Den har noen ekstraperks, kanskje særlig at de kan lokke med muligheten for redaksjonell promotering. Vi valgte likevel å ikke gå for denne, hovedsaklig fordi den innebærer at Wimp skal ha fire eksklusive uker før musikken kommer til Spotify eller andre tjenester (som jo gir lite mening om det er Spotify man egentlig skulle til). I tillegg gir modellen kun 70% utbetaling. Det gjør ingen følbar forskjell for vårt koseband, men kan utgjøre en forskjell om man skulle være en populær artist.
Urørt
En helt annen løsning, som ikke nødvendigvis hjelper deg noe nærmere disse streamingtjenestene, men som absolutt bør nevnes, og som har stor betydning i musikknorge, er NRK-tjenesten Urørt.
Urørt er – som navnet antyder – kun for musikk som ikke er utgitt andre steder, og fungerer som en slags demo-konkurranse, der en jury plukker ut Ukens Urørt, som spilles på P3, og som kvalifiserer til utvelgelse som finalist i Årets Urørt. Urørt er en viktig plattform for uetablerte band, og har vært springbrett for mang en artistkarriere, typ Kvelertak, Team Me, Lars Vaular, Ida Maria, John Olav Nilsen & gjengen, Oslo Ess, Honningbarna, etc etc etc.
Hvis vårt mål hadde vært radiospilling, hadde antagelig Urørt kunnet fungere vel så godt. Men det var ikke dette som var viktig for oss nå. Vi trenger ikke å bli oppdaget, vi vil bare finne igjen innspillingen vår…
Alternativene
Spotify lister opp en rekke alternativer. Det mange av disse aggregatorene har felles, er at de har vært med i gamet siden tiden før streaming. Dermed har flere egne nettbutikker, egne spillere, streaming- og promotjenester, salg av fysiske CD’er osv. Alt dette var sikkert viktig for usignerte band før streaming ble stort. For oss er det overflødig. Prismodellene og måten de ulike firmaene driver på preges likevel av hvor de startet.
Det kan godt hende andre artister enn oss har god nytte av tjenestene Reverb Nation tilbyr, men for oss som ikke spiller konserter og ikke trenger håndtere fans, er 7100 kroner for å være tilgjengelig med et album på Spotify i 5 år meningsløst dyrt. Det er heller ikke viktig for oss at man skal kunne kjøpe CD-versjon av musikken vår, slik f.eks. cdbaby tilbyr. Men vi vil GJERNE slippe å betale en årlig avgift for å fortsatt være tilgjengelig. Og så foretrekker vi å ha et firma som virker stabilt og pålitelig i den andre enden.
Her har jeg satt opp en tabell som viser alternativene (klikk tabellen for å åpne som regneark)
Store variasjoner
Som du ser i tabellen, er kanskje det mest åpenbare forskjellen i pris (alle priser er i avrundede norske kroner). Det er ganske billig å få ut et album hos de fleste, men det som drar på over tid, er om det også er en årsavgift – eller månedsavgift som hos Reverb Nation.
Det blir nødvendigvis litt epler og pærer å sammenlikne når noen har høye avgifter men rimelige utgivelser, mens andre gjør det annerledes. Derfor valgte jeg det som virket som den for oss nyttigste fellesvalutaen; ett album, men over en lengre periode.
Måtene aggregatorene henter inn penger til driften er ulike. Det er også noen som tar inn midler ved å ta en andel av royalties. Utbetalingene varierer fra Wimp DIY som beholder 30% og opp til de som gir 100% videre. Noen tilbyr også at man kan kjøpe seg bedre royaltyprosent.
På output-siden er det også mange ulike streamingtjenester og musikkbutikker. Spotify er felles for alle – naturlig nok, ettersom det er de som står bak listen. iTunes er også allestedsnærværende, Amazon og Google Play er gjengangere, mens Wimp/Aspiro ikke er listet like mange steder. Antagelig går det an å drille dypere i dette, men mitt fokus var å få oversikt over hvordan dette fungerte i større trekk og plukke en leverandør som var god nok for våre behov.
Noen som passer for meg?
I tabellen har jeg gulet ut de som minimum dekket Spotify og Wimp, som ikke tok mer enn 10% av royalties og som kom ut billigst i min femårsplan (Record Union forutsetter da en betalt oppgradering til 92,5% royalties). Vårt bands inntekter vil nok aldri komme over de hundrelappene det koster å gi et album, men for å kunne ha et tydelig upfront prisbilde er det greit å ikke operere med for høye variable kostnader, og om lavere andel av royalties er en del av prisen du betaler, blir det vanskelig å sammenlikne pris.
Det var litt utydelig om det var flere avgifter enn de jeg klarte å finne hos den billigste på listen, så jeg sendte dem en mail og spurte. Det tok to dager å få svar. Da skjøv jeg dem ut av min shortlist over interessante tilbydere. Det er selvsagt lov å bruke 48 timer på å svare – jeg gjør det ofte selv, men om utvalget er bredt, velger jeg heller noen som er ivrigere på å gjøre meg glad.
Nest billigste på listen hadde også årlige avgifter for å bli liggende, så vi endte opp hos britiske EmuBands, som holder til i Glasgow. Det var utvilsomt flere på listen som ville fungert, men det er grenser for hvor lenge man orker å shoppe rundt på dette prisnivået. Vi er neppe særlig god business for firmaet som legger ut musikken vår, så egentlig kunne vi sikkert gått for f.eks. Awal i stedet og betalt null kroner, men ofret 15% av royalties’ene, men litt av tanken var også å finne og teste en tilbyder som også ville vært verdifull for folk som kan få noen penger ut av utgivelsene sine, så for eksemplets skyld trakk jeg streken ved 10% royalty-avkortning.
Etteranmeldt hopper
Etter at jeg hadde bakset meg gjennom alle de alternative mulighetene, valgt ut vårt alternativ og gjennomført hele showet, dukket det opp en ny konkurrent for noen uker siden, DistroKid, som tar $20 i året for ubegrensede opplastinger med 100% royalty-utbetaling. Dersom man har en viss utgivelsestakt, slik at årsavgiften blir lavere enn pr. album-kostnadene, kan dette også være et interessant tilbud, selv om jeg personlig foretrekker å betale alt upfront uten årlige fornyelsesavgifter. Tjenesten er lagt inn i skjemaet i etterkant selv om den ikke nevnes av Spotify.
Prosessen
Etter å ha opprettet en brukerkonto og lagt inn nødvendig informasjon, kunne jeg begynne å legge inn låtinformasjon. Jeg ble litt forbauset over å skulle legge inn lengde – trodde det var noe de regnet ut fra audiofilene – men jeg skrev inn tallene jeg trodde var riktige, og håpet at det ikke ville føre til at sporene ble klippet av på feil tidspunkt.
Her fikk jeg også sjansen til å huke av for Explicit Lyrics, og tenkte at «det hører jo med». Jeg håpet at et «faen» og referanser til Darwin i låt 1 var kvalifiserende 
Vi har ingen forlagsavtale, og jeg er ikke lenger medlem av TONO, så jeg valgte å sette Creative Commons-lisens i stedet for Copyright på sangene.
All the extras
Å være inne på hitlistene driver oppmerksomhet (bare spør Ylvis). Om man har ambisjoner må man tydeligvis registrere seg for å telles:
Jeg gikk ikke dypere i dette, og leverandøren vår så uansett ut til å ha et relativt anglofont fokus; mulig dette er annerledes hos andre leverandører.
Mot en avgift på rundt en hundrings var det også mulighet for å registrere seg i Gracenote (tidligere kjent som cddb), slik at utgivelsens metadata blir tilgjengelig der. Det mest magiske for meg ved dette er ikke at låttitlene automagisk dukker opp når noen digitaliserer vår (ikke-eksisterende) CD; men at musikkgjenkjenningstjenester som Shazam fungerer. Det er verdt en hundrings.
Daglige rapporter
For oss er det ikke viktig å overvåke hvilke resultater vi får av de ulike markedsføringstiltakene våre – vi har ingen – men om man gjør ulike ting for å pushe musikken sin; konserter, aktivitet i sosiale medier, annonser, meldinger til fans osv og vil måle hva som virker, går det an å betale ekstra for daglige rapporter på spilling og salg istedet for månedsrapporter. Disse rapportene inneholder også postnummer på kjøpere – de kan man bruke når man skal planlegge turneene sine.
Planlagt utilgjengelighet
Det er ikke så lett å få direkte inntekter fra musikkutgivelser i vår tid, men en ting som fortsatt kan gi noen tiere ekstra i bandkassen, er å bare være tilgjengelig for salg, ikke streaming, den første perioden etter utgivelsen. Dette kan også gjøre at man havner høyere opp på iTunes-listene i sin sjanger og blir mer synlig. Om man vil spille det spillet, finnes det et stort bingoskjema – der kan man velge tjenester. Disse kan også endres senere, men det er en viss reaksjonstid.
Det går også an å definere en releasedato i fremtiden, slik at man blir tilgjengelig samtidig på alle plattformer på et definert tidspunkt. Om man vil, legger også enkelte leverandører opp til såkalt pre order – har man en fanbase, kan man sende fansen tilbud om å kunne forhåndsbestille en utgivelse i iTunes – da vil alle salgene telle på samme dag, og man kan krype oppover i salgsstatstikken.
Hvem er jeg? Hvor er jeg?
Mange artister har en bandbio tilknyttet, denne hentes ofte fra samme tjeneste; AllMusic. Om man ønsker seg bandbio, går det an å levere underlagsmateriale til Rovi, som håndterer greiene for AllMusic.
Underveis i registreringsprosessen dukket det opp mange ulike slike ting å ta stilling til – sannsynligvis er det lurt å ha tenkt gjennom dette på forhånd.
Er du sikker?
Når alle valg er gjort, får man se igjennom en siste gang:
Det er fortsatt mulig å fjerne låter og legge til eller fjerne tjenester etter dette, men titler og skrivefeil blir stående for evig fra dette punktet.
Regler, regler, regler
Jeg slengte på en EP etter albumtittelen vår – synes det så litt rafft ut, men det var ikke mulig:
Reglene fastslår at tekst på albumgrafikken og albumets tittel må samsvare. Så «EP» i tittelen åkte, ihvertfall på Spotify, men det dukket opp igjen i iTunes, det kan skyldes at dette faktisk VAR en EP med 5 låter.
Dett var dett
Til slutt gjenstår det å betale med PayPal, sende en lenke til en filserver-tjeneste der wav-filene ligger, som f.eks. Dropbox, maile over albumgrafikken og vente.
V.e.n.t.e.t.i.d.
Det sto at noen tjenester kunne bruke opptil 3-4 uker, mens andre lå rundt 48 timer. For oss tok det bare noen dager før vi fikk mail fra vår kontaktperson om at vi var ute i første tjeneste; iTunes. Deretter gikk det noen dager til, så var vi ute i Spotify, og en knapp uke etter også i Wimp. Veldig mye knirkefrihet til i underkant av 500 kr; var nesten fristet til å gi driks.
Vi vil så mye mere
Om man har (eller ønsker seg) en fanbase, er det ganske mange tricks man kan gjøre for å skape oppmerksomhet om seg selv og sin utgivelse. Dette er et av områdene der plateselskapene har kunnet tilby kompetanse og erfaring vi aldri hadde den gangen vi ga ut CD selv – ordne med radiospilling, intimkonserter, presse, kampanjer – men man kan gjøre mye selv. På sidene til cdbaby finnes flere gode guider med råd til hvordan man kan klare seg som plateselskap-løs musiker: Musician Guides
Om du vil begi deg ut på noe liknende, bare spør om det er noe som er utydelig; har du allerede gjort noe liknende selv, del gjerne erfaringene dine i kommentarfeltet!