Hva er gode mobil-manerer i 2015?

Kan ikke dere hjelpe oss å sette sammen en gullstandard for hva som er bredt akseptert (og uakseptert) bruk av mobil i ulike sosiale situasjoner?

Mona Lisa-smilet

Du har sikkert vært der: Dere sitter 5-6 stykker rundt et restaurantbord og snakker sammen. Maten er på vei ned i magen, du begynner å få det lille etter-middag-siget og samtalen rundt bordet blir stadig mer usammenhengende.

To, tre – etterhvert alle sammen – sitter med et Mona Lisa-aktig smil. Det finnes mange ulike teorier om hvorfor hun smiler på Mona Lisa-måten. Men grunnen til at vennene dine smiler slik, er en annen.

Ved bordet

Folk rundt bordet gjør halvhjertede forsøk på å holde en fasade av å følge med. I virkeligheten sitter de med mobilen diskré under bordet og oppdaterer seg på alt som har skjedd i verden: Folk som har skilt seg og funnet hverandre. Katastrofer som har utfoldet seg og sivilasjoner som har gått til grunne – alt sammen i løpet av de førti minuttene man har spist.

Og selv om man ikke har sett hverandre IRL på lenge, og det kanskje er et halvt år til neste gang; akkurat nå er dette mobil-pustehullet viktigst.

Lille-hjernen

Mobiltelefonen er blitt en del av hjernen vår. Store deler av oss har outsourcet det å huske telefonnumre og avtaler, trivia-fakta, praktikalia og enkle regneoperasjoner til mobilen de siste årene.

Og ettersom mobilen stadig er ute av lommen for å løse disse småtingene, så hender det også at man (mens man likevel sjekker hva klokken er), også ser at man har fått en snap. Man kikker på den, svarer – og setter igang en vibrasjon i noen andres lomme, et annet sted.

Og så er kjedereaksjonen igang rundt de tusen middagsbord.

På jobben

Jeg tilhører gruppen gamle, sure menn som mener mobilen ikke har noe å gjøre hverken rundt middagsbordet eller i et møte.

Vi har lagt fra oss andre oppgaver for å ha et totimers møte. En kollega sitter dypt i mobilen. Jeg får lyst til å si: «Hvis du føler du behøves mer et annet sted, er du fri til å forlate møtet.».

Utifra Mona Lisa-blikket er det umulig å forstå om det er Facebook, en syk fem-åring eller en gisselsituasjon i utvikling. Vi ser bare at han velger å være tilstede for noen som ikke er i det fysiske rommet, fremfor oss og vårt møte. Mange vil – psykologisk sett – oppfatte mobildykkingen som en avvisning. Det sender signaler om at det er noe utenfor rommet som er viktigere enn oss og det vi holder på med.

I fellesrommet

Til slutt har du disse settingene hvor man ikke har lyst til å være sammen, men bare er fanget samme sted for en stund, og det ikke er andre steder å være.

Noen sitter og har en lang, uinteressant samtale med utestemme på café eller tog. Går det mer enn et halvt minutt, blikker jeg dem. Virker ikke det, går jeg tilslutt bort til dem og ber dem finne seg et rom, så jeg kan fortsette å lese boken min uten å høre hva A sa til B om C. Og hva B svarte. Og hvordan C reagerte.

Men jeg tror jeg tilhører et mindretall, og kanskje er det like mange som blir sjokkert over min atferd, som over lang-privat-høyrøstet-og-ganske-kjedelig-samtale-i-offentlig-rom-personens atferd.

…og så ringer min telefon. For når jeg skriver at jeg mener mobilen ikke har noe i møter og sosiale settinger å gjøre, gjelder det selvsagt ikke når jeg gjør det selv. Fordi det var viktig. Eller den vibrerte. OG jeg klarer å følge med. Dessuten: Det som kommer nå, det har jeg hørt før. Og denne tweeten var faktisk ganske morsom. Og situasjonen var litt klein, så mobilen var et bra skjold.

Over There

Hva er egentlig OK? Amerikanske Pew har spurt folk om deres syn på mobil-etikette, og du kan lese en rapport fra undersøkelsen her: Americans’ Views on Mobile Etiquette. Men før du gjør det og vet hvordan det er der, har vi lyst til at du skal tenke gjennom hva du selv mener, og si litt om det i kommentarfeltet. Så kan du heller lese Pew-rapporten etterpå.

Hva synes dere:

Kan man sjekke Facebook under en familiemiddag?

Kan man chatte på restaurant?

Kan man sjekke kampresultater på kino?

Er mobilfengsel på sin plass av og til? Når?

Er det OK å ha lengre personlige mobilsamtaler på bussen?

Er det OK å ringe seg gjennom de tapte anropene under flyturen på Flytoget?

Er snakking og tasting like akseptabelt / uakseptabelt?

Er det samme regler for barn og voksne?

Hvilke samtaler kan man besvare under et halvtimeslangt møte med under 5 personer tilstede?

Burde man hatt en tydeligere «skikk og bruk» for mobilen?

Kunne vi laget den sammen?

Hva skulle den sagt?

Hva skulle vi spurt om for å lage den?