Reklame er vanskelige greier. Den er ofte utrolig crappy. Men samtidig: Det er på grunn av den at massemedia dukket opp til å begynne med. Så det er problematisk å overse den. Og neste uke kommer det noen forandringer fra Apple som skrur til skruene et klikk.
Mer om det om etter dette:
Først litt om Den Norske Væremåten
Den argentinskfødte sosialantropologen Eduardo Archetti skrev engang at nordmenn ikke lar andre kjøpe kaffe til seg uten å betale tilbake med en gang. «Motytelsen kommer nesten momentant. Hvor lang tid det går mellom å gi og å få igjen er av sentral verdi, og kortsiktig bytte understrekes som positivt i Norge fordi dette oppfattes som den greieste måten å holde oversikt over hvor mye som flyter mellom mennesker.»
Jeg har det litt sånn med mediekonsumet mitt; jeg vil gjerne se (eller late som jeg ser) reklamen. Jeg vet jeg kan skjule den, men det vil jeg ikke.
Økosystemet
Vi har rigget oss slik i verden at vi betaler litt ekstra for produktene vi kjøper, som så går til å lage reklame for disse produktene. Som vi igjen eksponeres for, og som utgjør en del av det finansielle grunnlaget for media. Og selv om jeg selv nok ville designet kretsløpet annerledes om jeg skulle bygget verden fra scratch, er det til å leve med. Såvidt.
Manuell Adblock
Men jeg lurer på om det er en naturlov som sier at jo mindre sannsynlighet for at jeg har lyst på et konkret produkt, jo større sannsynlighet for at annonsen blinker som juletre, og omvendt – jo mer attraktivt produkt, jo mer sannsynlig at annonsen ikke er en fornærmelse mot publikums sanser. Det hender jeg må holde en hånd over deler av skjermen for å kunne lese en tekst som krever konsentrasjon. Og en sjelden gang trykker jeg på lenestol-ikonet i nettleseren min for å kunne klare å ta inn teksten. Da blir det helt tyst.
Men jeg prøver så godt jeg kan å la være. For jeg vet at måten dette fungerer på, er at jeg skal se reklamen, slik at folk skal kunne leve av å lage innhold. Så dermed biter jeg tenna sammen. Og jeg kommer aldri til å installere AdBlock.
Dessverre er det å måtte lide meg gjennom reklamen den eneste måten jeg tilbys å betale for innholdet på, og det er ikke en farbar vei for meg å kjøpe abonnement hos hver eneste nettavis der jeg leser én artikkel i måneden.
Smør på brødet
Reklamen er det finansielle fundamentet for en stor del av mediene vi har. Den bidrar vesentlig til å putte smør på skiven hjemme hos Frithjof Jacobsen og Anders Giæver. Hjemme hos Joacim Lund, og hjemme hos svært mange jeg ikke husker navnet på. Men de kommer fra ulike verdenshjørner, og gjør hver eneste dag rikere for meg.
Old People
Men altså reklameblokkering. Mens en stor del av NRKbetas faste lesere antagligvis har et eller annet forhold til AdBlock, er det nok mange i befolkningen som ikke vet hva det er.
I den norske Interbuss-undersøkelsen fra TNS Gallup (Q1 2015) sier noen-og-åtti prosent av de spurte sier de ikke har lastet ned reklameblokkering. Er det fordi de tenker på det som en del av «avtalen» mellom oss og media, fordi de ikke merker at reklamen er der, eller fordi de ikke vet Adblock finnes? Oftest er det kanskje det siste.
I en artikkel hos VICE her om dagen (som var tagget med Old People); Howard Stern Just Taught Everyone’s Parents About Ad-Blockers, får vi høre et ganske kostelig klipp med den amerikanske radioverten Howard Stern, idet en innringer forteller ham at det finnes teknologi man kan legge i nettleseren – som magisk fjerner reklame fra artikler og videoer.
Contact my IT person,
and tell him I want that!Howard Stern om AdBlock
Et Tu, Brute
This is a cataclysmic potential event that’s going to affect the whole ad industry.
Det kommer ikke til å bli lettere for reklamefinansierte medier i tiden som kommer. Frem til nå har iPhones lukkede operativsystem ikke tillatt nettleser-tillegg som muliggjør adblockere. I den nye versjonen av IOS, som lanseres onsdag om en uke, åpnes det for dette.
Analytikeren Horace Dediu kaller dette en atombombe.
Winter Is Coming
Jeg finner ikke igjen artikkelen jeg leste før sommeren som anslo at dette ville gi en inntektsnedgang på mobilt innhold-markedet på rundt 20%, så jeg kan ikke gå noe dypere i overslagene på dette. Men at større tilgjengelighet på adblockere vil ha en effekt på en allerede hardt prøvet mediebransje, bør man vel kunne anta.
Hvordan kunne man løst det bedre? Jeg vet ikke. Men mitt bidrag kommer ihvertfall fortsatt til å være at jeg ser gjennom fingrene med at finansieringen av kommersielle medier er fullstendig broken. Jeg kommer ikke til å installere noen AdBlock. Men heller fortsette å legge hånden over annonser som skriker høyere enn innholdet jeg prøver å ta inn. Jeg kommer neppe til å kjøpe noe av det som annonseres for. Men jeg aksepterer at dette er slik hoveddelen av media er organisert idag, og jeg er usikker på om alternativene på horisonten vil bli bedre for publikum.
En dusj-tanke
Jeg kom opp med en såkalt shower thought-idé her om dagen:
Kanskje det kunne gått an å gjøre slik som vi gjør med klimaet?
Isteden for å være flinkere selv, kjøper vi klimakvoter, sånn at noen andre kan være flinke på våre vegne.
Kanskje det hadde gått an å finne opp en offset-løsning for reklame. Adblockere kjøper se-på-reklame-kvoter i lavkostland. Og så sitter det folk der, sysselsatt med å se på reklame vi selv ikke orker se, så vi fortsatt kan holde liv i kommersielle medier og byråer.
Denne løsningen (som jeg slo fra meg før jeg engang hadde gått ut av dusjen) er
en dysfunksjonell reparasjon av
en dysfunksjonell ødelagthet av
en dysfunksjonell finansieringsløsning.
Jeg er litt usikker på om regnestykket dette gir da skal regnes som tre minus (og derved negativt) eller seks minus (og derved positivt). Men jeg er ganske sikker på at det er en dårlig idé.
Never Look A Gift Horse In The Mouth
Det som er vanskelig, er at alternativet som sprenger seg frem ikke er så krystallklart bedre. Folk er ikke spesielt opptatt av å betale for innhold – selv om de bruker det villig vekk. Så løsningene man prøver ut baserer seg gjerne på at noen andre tar regningen. Og de som da gjerne tar regningen for andre gjør det selvsagt fordi de tenker de kan dra fordeler av det.
Sosialantropologen Archetti, som jeg siterte innledningsvis, snakker i artikkelen sin videre om regionen han selv kom fra: I Latin-Amerika er vi ikke redd for sterk ubalanse i utveksling av varer og tjenester i sosiale relasjoner. Vi er ikke redd for å være til byrde for andre, og det blir man jo hvis en part er den andre klart overlegen i hva han kan yte av ting og tjenester. En slik innstilling forstereker tendensen til assymetri og langvarige forhold, for en person kommer lett i vedvarende avhengighet overfor en annen og herre/tjener-forhold oppstår lett. I et slikt forhold får selvsagt herren noe igjen, men mer av en annen karakter enn ting og tjenester.
Betalt innhold
En mediefinansieringsform som begynner å vokse frem, kalles Content Marketing, Innholdsmarkedsføring. Innhold som til forveksling ser ut som redaksjonelt innhold, men der noen har tatt regningen for å få ut budskapet. Noen medier har holdt på med dette en stund allerede, andre er nykommere til bordet – VG hoppet uti det for etpar uker siden med en forhåndsomtale av en film – betalt av filmens produsent.
Helt greit merket og alt sånt. Men kanskje skjer det noe med troverdigheten – som kanskje til og med smitter over til andre medier – her Aftenposten. Denne saken er ikke reklame, men det er tydeligvis ikke bare lett å skille for publikum:
VGs Anders Giæver skrev ifjor høst i Journalistikk på tilbud:
«Mobiloperatøren kan betale så mye de orker og gidder for annonsene i VG, det påvirker ikke og skal ikke påvirke journalistikken og det redaksjonelle innholdet. Å krysse slike grenser er en journalistisk dødssynd.»
Selv undrer jeg på om betalt innhold er noe primært vi i media lar oss forarge over. Jeg har hørt det sagt at follk som er vokst opp i vår tid er mer trent i å være kildekritisk og stille spørsmål ved om det de møter i media er god fisk. Og hvis ikke villigheten til å betale for innhold er der, MEN villigheten til å konsumere innhold er der, så fortjener vi kanskje heller ikke bedre…
Betalingsløsninger der du mikrobetaler for hver enkelt innholdsbit du leser vil antagelig påvirke hva folk velger å lese. Monday Note har noen interessante tanker om det i Life After Content Blocking.
Ideelt skulle jeg ønske noen fant opp og innførte et velfungerende «spotify for news» (som det gjerne kalles i bransjesirkler). For jeg har ingen problemer med å betale for innhold – jeg gjør det allerede for musikk og film – men det må være et system som fungerer, som er priset slik at de fleste har lyst til å abonnere, og som fanger opp alle medier – også de jeg leser svært sporadisk. Men alt det tilhører en annen – og litt lengre – artikkel.