Kronikk: Bare 65 av 1248 kroner jeg har betalt til Spotify det siste året har gått til de som lager musikken jeg har lyttet på. Er det på tide med en ny fordelingsmodell i strømmeverdenen?
I år har jeg betalt 1248 kroner til Spotify. Først 99 kroner i måneden, så 109 fra juli. Av dette er moms 250 kroner, mens omlag 300 har gått til Spotifys servicegebyr på 30 prosent. Dette betyr at det gjenstår rundt 700 kroner på min Spotify-konto som går til mastereier, altså til artist, opphaver og plateselskap.
Ifølge eposten jeg fikk fra Spotify torsdag 6. desember har jeg spilt 2240 sanger dette året. I en ideell verden skulle man tro at hvert spor jeg spilte genererte 31,25 øre til mastereier. Altså 700 kroner fordelt over 2240 sanger.
Virkeligheten er ganske annerledes. Ifølge Digital Music News betalte Spotify ut 0,0038 dollar per strømming i 2017. Etter dagens kurs utgjør dette 3,2 øre, noe som betyr at for hver eneste sang jeg spilte i 2018 subsidierte jeg noen andre med 28,05 øre.
Hvem er det jeg subsidierer? Jo, de aller mest spilte sangene på Spotify.
Subsidiering forbindes gjerne med å gi litt ekstra til de som har minst. Spotify og lignende strømmetjenester kjører imidlertid en annen variant; De som har mest, får enda litt til. I dagens «Pro Rata»-modell samles alle innbetalinger i én felles pott, og fordeles så ut etter antall strømminger.
Derfor subsidierer brukere som strømmer lite de som spiller mye, eller rettere sagt artistene til sistnevnte.
Jeg tror ikke jeg er en så veldig utypisk kunde hos Spotify. Og selv om jeg er veldig glad i popmusikk, blir det helt feil at 90 prosent av pengene jeg betaler inn går til andre artister og opphavere enn de jeg faktisk hører på.
«Alle» i bransjen synes offentlig å være enig i at en brukersentrert betalingsmodell, altså at pengene følger musikken man lytter til, hadde vært langt mer rettferdig. På kjøpet hadde vi også blitt kvitt rene svindler á la det vi så i Bulgaria sist vinter.
Samtidig er det åpenbart at det jobber mektige krefter imot, for det er veldig lite bevegelse på området. Jeg sliter med å skjønne hvorfor.
Jeg kan forstå at bransjen per i dag er satt opp for Pro Rata, men etter mitt skjønn vil det ikke være et stort problem for bransjen å omstille seg. Det har man gjort mange ganger før.
Det er ikke mange årene siden plateselskapene hadde 70 prosent av årsomsetningen de 5-6 siste ukene før jul.
I sjangeren «store-og-folkelige-balladeplater» kunne man selge hundretusenvis av eksemplarer på veldig kort tid. Da musikkinnkjøpet flyttet seg fra Coop til et strømmeabonnement endret dette seg brått, og ganske raskt var plateselskapene interessert i helt andre artister.
Det hele var ganske uproblematisk for andre enn «jule-artistene» (og meg som hadde produsert mange av disse platene), men det tror jeg den jevne musikk-konsument lever fint med.
Automatisert nyhetsbrev fra NRKbeta
Få et ping i postkassa hver gang vi publiserer noe interessant om teknologi eller medier!
Jeg mener akkurat det samme ville være tilfelle med en overgang til en brukersentrert betalingsmodell. Plateselskap som satser kommersielt ville da signert artister som et stort antall brukere hører på – uavhengig av om disse spiller 10 eller 500 sanger om dagen. Jeg tror det hadde vært bra for oss alle.
Dagens Pro Rata-modell er ikke bare urettferdig, den er også svært skadelig for mangfoldet i populærmusikken. Det gjør oss alle til tapere.
Derfor skulle jeg ønsket flere kunne være med å dra lasset sammen med organisasjoner som FONO, GramArt, Musikkforleggerne og NOPA – som ønsker en overgang til brukersentrert betalingsmodell.