Slik laget vi rekonstruksjonene i Gåten Orderud

Da vi jobbet fram Gåten Orderud lot vi oss inspirere av fantomtegninger til å gjenskape scener som åpnet for tvil og usikkerhet. For den dag i dag, 19 år etter, er ingen dømt for å utføre selve trippeldrapet som er kjernen til Orderud-saken.

22. mai 1999 ble ekteparet Kristian Magnus og Marie Orderud og deres datter Anne Orderud Paust skutt og drept på gården Orderud.

Den påfølgende rettsaken er for mange brent inn i minnet. Andre undrer seg mer om hvorfor saken vekker så mye oppstyr, og kjenner knapt til noen av
detaljene i det omfattende sakskomplekset.

Da produksjonsselskapet Monster fikk i oppdrag å lage tv-dokumentaren Gåten Orderud for NRK, ble vi i animasjonsselskapet Animaskin bedt om å lage rekonstruksjoner av noen viktige nøkkelscener.

Det var ingen enkel oppgave, men det gjør det enda kjekkere å vise hvordan vi kom fram til resultatet.

Hvorfor brukte vi ikke skuespillere?

Monster ønsket å bruke animasjonssekvenser i serien istedenfor tradisjonelle rekonstruksjoner med skuespillere, og det tror jeg var et riktig valg: Det gjør det tydelig for seerne at dette er grafiske illustrasjoner, og ikke «sannheten».

Et vanlig problem med å bruke skuespiller er at seere henger seg opp i detaljer og det kan gi illusjonen av å skulle fortelle nøyaktig hvordan det gikk for seg.

I et dokumentarprosjekt som Orderud er det spesielt viktig – det handler om levende personer og nøkkelscener som selv i dag er uavklarte.

Animasjon gjør det mulig å antyde hva som har hendt istedenfor å gi publikum en absolutt sannhet, noe som kan skje i såkalt realfilm hvor man bruker ekte skuespillere.

Siden animerte scener åpenbart ikke er hentet fra virkeligheten gir det publikum mer rom til å fylle inn informasjon som mangler. Nesten som å lese boken istedenfor å se filmen.

Unikt utgangspunkt

I Gåten Orderud ønsket vi et realistisk uttrykk, som skulle gi litt av følelsen av fantomtegninger og rettstegninger.

En stil som er realistisk, men likevel ikke altfor detaljert:

Vi var så heldige at det fantes mange bilder av bevismateriale og åsted som politiet i sin tid tok:

Samtidig har politiet og vi ulike behov, og vi fant flere ganger ut at vi trengte mer dokumentasjon.

For eksempel måtte vi gjenskape flere rom som 3D-modeller og vi måtte ta bilder av steder politiet ikke så det nødvendig å dokumentere:

Vi kom fram til at vi skulle lage animasjon på toppen av dette materialet. Da ville vi få en autentisk følelse av nittitallet, da hendelsene utspilte seg, i tillegg til at det ville gi en «crime investigation»-look.

Gassangrepet mot ekteparet Paust

En av scenene vi animerte tar for seg gassangrepet mot leilighetskomplekset til ekteparet Paust. Per Paust, Annes ektemann, våkner 12. august 1998 av bensinlukt i trappeoppgangen ett år før trippeldrapet.

For å gjenskape noen scener, som denne, måtte vi ta nye bilder for å skape fullstendige rekonstruksjoner.

Gjennom en hyggelig type som nå bor i Per Pausts tidligere leilighet på Frogner fikk vi mulighet til å filme på det samme soverommet og i samme oppgang hvor gasstanken ble plassert.

Det gjorde vi i flere omganger, med og uten såkalte referanseskuespillere, for å fange alle detaljene vi senere skulle omgjøre til animerte scener.

Da vi filmet møtte vi naboer som husket dagen de ble evakuert av politiet for 20 år siden.

Jeg tenkte på hvor spesielt det måtte være for dem at et filmteam kommer tilbake så mange år senere for å rekonstruere en hendelse de selv opplevde.

Vår jobb er å imitere et av deres minner, og slike øyeblikk er en påminner om hvor viktig det er at detaljene blir riktige.

Hvorfor brukte vi referansepersoner?

Vi har nevnt flere ganger at vi har hatt «referansepersoner» med som en del av arbeidsprosessen. Ved å bruke referansepersoner i forarbeidet sparte vi mye tid når vi animerte scenene.

Dette er skuespillere som ideelt sett er helt like de virkelige personene: De har samme kjønn, høyde, og kroppsbygning, og gjerne lignende klær og hårfasong.

Faktisk er det veldig vanlig at man benytter seg av denne fremgangsmåten i animasjonsfilmer, spesielt i prosjekter hvor man ønsker å gjenskape naturtro bevegelser av mennesker.

Her ser du flere versjoner, med og uten referanseperson, som til slutt blir det ferdige klippet:

Verne om de virkelige menneskene

Et vanskelig spørsmål vi jobbet mye med var hvordan vi vise frem de drepte. De er naturligvis en vesentlig del av saken, men man må også ta hensyn til at de på ingen måte har bedt om å bli vist på denne måten i en stor tv-serie på NRK.

Det var dessuten viktig å få frem brutaliteten i dette, som er en del av historien. Vi hadde mange ulike forslag, fra helt tydelige ansikter til mørklagte, sladdede bilder. Jeg mener vi endte på en god mellomting, hvor de er ikke er for tydelige, men heller ikke åpenbart sladdet.

Dette endte vi opp med å gjøre:

Generelt kan man med animasjon la menneskene være anonyme uten at du som publikum mister kontakten med dem – slik man fort gjør om man kun ser et sladdet ansikt med en fordreid «robotstemme».

Med animasjon kan du enkelt gå fra noe abstrakt tilbake til noe veldig konkret. Det kan du selvfølgelig også gjøre med realfilm, men da blir det på et vis et mye større grep.

Her kan du se en lengre video hvor vi bryter ned flere scener:

Jeg håper dere synes vi lykkes med den balansen i Gåten Orderud, og at dere har lærte noe om hvordan vi går frem for å lage rekonstruksjoner.