Forskere kaller det personvernparadokset – vi vil ha mindre overvåkning, men alle piler peker mot at vi spores stadig mer.
Det florerer digitale profiler av oss i den digitale verdenen. Hva vi kjøper, hvilke nettsider vi besøker, hvor vi er, og hva vi interesserer oss for samles av globale og nasjonale aktører.
Noen ganger kan denne typen informasjon også si noe om sensitive personopplysninger som psykiske problemer eller avsløre personlighetstrekk.
I en nylig publisert rapport i regi av Norsk Regnesentral (NR) svarer nordmenn på hva de synes om denne dataprofileringen. Rapporten er en del av forskningsprosjektet Alert, et samarbeid mellom NTNU, UiB, NR, og Forbrukerrådet.
Der oppgir flertallet at de vil ha mindre sporing og at de ikke kjenner rettighetene sine, men et mindretall oppgir at de gladelig gir bort alt av persondata.
Nordmenn stiller seg også tvilende til at selskapene trenger alle dataene om oss, og 89% i undersøkelsen mener tjenester ikke må ha rett til å dele data med en tredjepart.
– Folk blir mer skeptiske
Førsteamanuensis Petter Bae Brandtzæg ved UiO har i en årrekke forsket på personvern for Sintef Digital. I hans verden har gapet mellom hva vi vil og hva vi gjør fått et navn – personvernparadokset.
– Vi bruker internett til absolutt alt. Vi bruker det på jobb, i privatlivet, og vi handler der. Samtidig sier vi at vi er bekymret for personvernet på internett, men setter oss overhodet ikke inn i bruker- og personvernsbetingelsene på nett. Disse aksepterer vi i «blinde». Det er personvernparadokset i et nøtteskall, sier Brandtzæg.
I 2018 trådte det i kraft nye personvernlover i Norge og EU. Kort sagt gir de nordmenn flere rettigheter og store bøter til aktører som bryter loven, men folk flest har ikke fått med seg hva den innebærer.
Men Brandtzæg ser likevel noen positive trekk i undersøkelsen:
– Jeg tenker i hvert fall at vi kan trekke en slutning om at folk blir mer skeptisk.
Hvorfor lages disse digitale profilene?
Påskuddet for digitale profiler er ofte å kunne gi oss «mer tilpassede annonser» eller å «gjøre tjenesten bedre».
– Det overveldende svaret er at flertallet mener at det har gått for langt. De mener at selskaper vet for mye, sier seniorforsker Ingvar Tjøstheim, ved NR.
Han har tolket to spørreundersøkelser som prøver å trekke ut hva nordmenn mener, og hva de gjør.
Hvordan forklarer du gapet mellom hva vi sier, og hvordan verden er?
– Vi vet jo hvem som har makt i denne verdenen – Google, Facebook, Microsoft. Det er en maktubalanse mellom vanlige folk og selskapene. Vi trenger tjenestene de tilbyr og da gjør vi en avveiing for å få tak i de som er viktige for oss. Vi oppretter en bruker selv om vi synes det er irriterende, og mange godtar vilkårene fordi de ellers blir tilbudt dårligere tjenester.
Aftenposten har omtalte deler av undersøkelsen, og der kommer det frem at en minoritet bryr seg svært lite om egne data.
På spørsmål om de NR kunne få alle data lagret om dem på Facebook svarte 26 prosent ja.
– De er et mindretall på mellom 20-30 prosent. Det er de som har nesten ingen terskel på å dele data. De sier ja hver gang, og de er sårbar fordi de utsettes mer for phishing og id-tyveri enn resten av samfunnet. Og de deler mer nakenbilder, sier Tjøstheim.
Gruppen vi snakker om er ikke uventet unge menn.
Overvåkningens opprinnelse
Harvard-professor Shoshana Zuboff tar i sin nyeste bok fatt på hvordan en ny type kapitalisme vokser frem. Hun kaller det «overvåkningskapitalisme», og trekker linjene tilbake til Googles da spede begynnelse.
For mens hele Silicon Valley lå med brukket rygg etter at internett-økonomien imploderte på tidlig 2000-tallet reiste Google et annonseimperium bygget på internettbrukernes persondata.
Flere selskaper har siden kastet seg på trenden, og noen av de mest verdifulle selskapene i verden er nå basert på å bruke dataene våre.
Personopplysningsloven, også kalt GDPR, ble innført i Norge i 2018. Loven stiller strengere krav til at selskaper skal ha lov til å behandle persondata. Det får selskapene ofte gjennom et informert samtykke, men det finnes også andre måter som «berettiget interesse».
Du har krav på:
- Å vite hvilke personopplysninger noen lagrer om deg.
- – At eventuelt feilaktige opplysninger korrigeres.
- – At personopplysninger slettes (om det ikke er gode grunner for det motsatte).
De fleste store bedrifter har nå portaler for å bruke disse rettighetene, men du finner også et skjema (norsk) på Datatilsynets sider nettsider.