Hemmelig militærteknologi, droner som mister styringen og kontakter som spises opp av saltvann. Utfordringene sto i kø, men med landskap og dyreliv så spektakulære at teamet til tider nesten glemte å gjøre jobben sin ble reisen rundt Svalbard et uforglemmelig stykke TV.
Her er historien om hvordan vi laget den ni dager lange sendingen.
I kontrollrommet
— Klar seks? sier Lars ved bildemikseren.
— Nei! gi meg et øyeblikk før du bruker kamera seks, sier Åsmund ved fargekontrollen.
— Fjorten, da, fjorten er på! sier Lars.
— Musikk kommer nå! sier Ruth ved lydmikseren.
— Har vi noe fra kamera 11 eller? spør Lars.
— Ikke sett bilde der på en stund. Har infotekst klar om fjorden vi er i, sier jeg ved grafikkmaskinen.
— Arkivinnslag ligger klart på EVS, kommer det fra Magne som styrer opptak- og arkivdatabasen vår.
— Hva om jeg kobler ned her nå og bemanner kamera ti i stedet? Så er jeg klar til folk skal i båtene, spør Kjell Jøran over sambandet.
Det kan høres forvirrende ut, og er til tider svært hektisk. Selv om vi produserer sakte-TV er det mange inntrykk å ta inn, og til tider umulig å velge mellom de vakre bildene og lydbildet som tilbys.
I TV-kontrollrommet om bord på MS Spitsbergen samles miksen av spørsmål, ideer og beskjeder fra regisambandet til det som helst skal bli en mest mulig ferdig TV-sending. Her blandes sjøsus og musikk med vakre bilder av den storslåtte naturen, ispedd fastboende dyr og besøkende turister.
Resultatet har blitt NRKs lengste TV-sendte minutt for minutt noensinne: Svalbard rundt på ni døgn.
Planlegging uten en plan
Der en vanlig TV-sending er planlagt i detalj på forhånd, er minutt for minutt-prosjektene den rake motsetning. Ingen vet hva som skjer de neste minuttene, langt mindre de neste timene. Dukker det opp en blåhval? Eller en isbjørn? Får vi se en kalvende isbre? Og kommer vi faktisk i land med lettbåtene der vi tenkte, eller må planene endres — igjen?
Det gjelder å være forberedt på det meste, og være fleksibel og klar for enhver utfordring. Man må rett og slett planlegge med at man ikke har en plan.
— Er det en isbjørn i kamera seks?
Det er fotografen selv som spør over internsambandet. Skjermen Tore Jacobsen har på kameraet sitt er ikke stor, og den lyse flekken er langt unna. Nede i regikontrollen myser vi mot skjermene for å se om vi klarer å tyde bildet.
— Er ikke det der en stein, da? Kan du hjelpe, kamera to? Ca klokken tre, like over bukten med alt drivtømmeret? spør Lars.
Jan Erik Finsæther snurrer kamera to rundt og zoomer inn. Den hvite flekken ligger veldig rolig, men er samtidig veldig langt unna. Vi blir til slutt enige om at det må være en stein, men sikre kan vi aldri være. Vi får følge med videre. Håpet er jo å slå natt-teamet, som foreløpig leder 3-2 på antall isbjørn sett i løpet av vaktene til nå.
Kamera på, til lands og til vanns og i luften med
Noen timer senere ligger MS Spitsbergen i ro, og turistene har gått i land. Sammen med fotografene Kjell Jøran Hansen og Jan Erik Finsæther vandrer programleder Kari Toft rundt på land, og prater til oss seere, med passasjerene eller guidene som er med. Landingen i dag er på Smeerenburgodden: her ligger en flokk med hvalross, dorske i solen etter å ha spist muslinger flere dager i strekk. På land ligger også rester av flere spekkovner etter fangstekspedisjoner hit på 1600-tallet. Alltid like blide Per Kyrre Reymert peker og forklarer.
Mens Kari vandrer og forteller supplerer vi om bord med tekster på skjermen, musikk der det passer og bilder av det som foregår. Det er en utfordrende oppgave, for selv om vi har trådløse linker fra kameraene på land, hender det at både bilde og lyd faller ut fordi avstandene er så store. Da aner vi ikke hva som foregår, men må bare stole på at fotografene og Kari klarer seg selv og fortsetter å produsere god TV, også når vi ikke ser på.
Mens vi venter på å få tilbake bilder fra land legger i vi inn bilder fra kameraene om bord, dronen som svever over oss eller den vesle kamerabåten som putrer rundt på sjøen. Til sammen skal det bli en fin, mer eller mindre ferdig miks av bilder og lyd som kan sendes på TV om 177 dager.
Grafikk og kartlesing
Etter flere timer i land kommer passasjerene til slutt tilbake om bord. Det blir ettermiddag, og Henrik Lied avløser meg ved grafikk-plassen. Etter en kjapp overlevering vet han hvor vi er og hvor vi skal.
Han sitter med grafikk-ansvaret på nattskiftet. Som grafikk-operatør må han hele tiden vite hvor vi er og hvor kameraene peker. Så skriver han inn stedsnavn og andre opplysninger på skjermen slik at det blir enda mer interessant å følge med.
Et virvar av kart og bøker om flora, fauna og historie ligger på den vesle pulten foran grafikkoperatøren. Selv om vi har et digitalt kart som oppdateres med stedsnavn og vår egen posisjon, har vi ikke internett-tilgang, og er avhengig av medbrakte kilder for å få rett informasjon på skjermen. Heldigvis har vi gjort mye research på forhånd, og heldigvis kan vi få hjelp av de mange kunnskapsrike menneskene om bord.
Lyd og nye batterier
— Drone til regi. Kan jeg få opp noen flere batterier?
Espen Willander begynner å gå tom for strøm til dronen, og ber om hjelp over internsambandet.
— Og litt pussepapir til kamera ni når noen først er i gang!
Ganske riktig. Kameraet Runar Gimre står på trenger en vask. Salt og dugg skygger for utsikten.
Jeg tar på meg jakken og går inn på rommet ved siden av regikontrollen for å plukke med meg det jeg trenger. Rundt det som egentlig er en bardisk har vi bygget en egen teknisk bod, hvor et vivar av ledninger, datamaskiner, reservedeler, omformere og opptaksutstyr sørger for at produksjonen av sendingen går som det skal.
Her er også ladestasjon for alle batteriene våre. Jeg tar med så mange fulladede batterier jeg får plass til i lommene, drar med meg litt linsepapir og går opp på øverste dekk.
Det er ganske lett å finne ut hvor NRK har utstyr på båten. Sorte kabler er trukket nesten overalt: rundt på skipet henger for eksempel 12 mikrofoner som, sammen med alle kameramikrofonene, er med på å gi rett stemning i lydbildet. Så mange mikrofoner gir frihet til å velge en mikrofon som gir akkurat den lyden vi trenger.
Alle mikrofonene står i en «zeppeliner»: en tettvevd skjerm med pels utenpå, for å dempe sus fra vind og regn.
— I tillegg trekker jeg dem med en hvit søppelsekk mellom pelsen og zeppelineren, som beskytter dem mot regn og sjøsprøyt, forteller Ruth Følstad. Hun er lydtekniker, og er også på dekk på nok en runde på dekk for å skifte mikrofonkabler.
— De slutter å virke etter en stund: noen av kontaktene går nærmest i oppløsning over natten på grunn av alt saltet, forteller hun.
I tillegg til alle mikrofonene sørger et solid musikkbibliotek hun har tatt med seg for at vi kan spille musikk underveis der det passer.
Drone i vinden
Øverst oppe ved styrbord skorstein står Espen, og er i ferd med å lande dronen. Jeg klatrer opp stigen og legger de nye batteriene ned i varmekassen, som sørger for å holde batteriene over tjue grader, slik at de alltid er klare til å fly med. Det er sterk kontrast til de 2 usle plussgradene og den isende vinden som blåser rundt oss.
— Dronen vi flyr er en DJI Inspire 2, sier Espen.
— Den er ganske kraftig, og tåler litt vind, og vi kan utstyre den med ulike linser for å få tette eller vide bilder. Rekkevidden er på flere kilometer, og vi kan fly den opptil fem hundre meter opp, sier han.
Men selv om dronen er ganske stor og kraftig er forholdene rundt Svalbard tøffe også for den. Vi er langt nord, og dekningen av GPS-satellitter er laber. Dronens kompass sliter med å holde retningen, og de interne sensorene som skal holde orden på horisont og retning blir mer og mer sjøsyke for hver dag. I tillegg er turbulensen rundt skipet en kompliserende faktor. Etter fem dager flyr dronen som en sjøsyk landkrabbe i luften — og vi må skifte den ut med reservedronen, som heldigvis klarer seg de siste fire dagene.
Særlig lett er det heller ikke for piloten, som står ute i den samme vinden, med tynne hansker på hendene for å ha god kontroll på stikkene. Dronepiloten har forresten også god kontroll på hva det blir til middag: kjøkkenviften blåser ut like ved, og alle på regisambandet blir hver dag oppdatert på dagens duft.
I løpet av turen flyr dronepilotene til sammen 1443 kilometer fordelt på 323 flyvninger. Til sammenligning er det 1390 kilometer fra Oslo til Narvik. Flyvningen lengst nord tok av fra 80°37′ 05» N, 18° 22′ 45″ Ø.
Bedre enn utsikten
Jeg klatrer ned stigen igjen, og går fremover skipet til Runar Gimre, som står på kameraet med den største telelinsen NRK har tilgjengelig. Den brukes ofte til sportssendinger, men her på Svalbard er det natur og dyreliv det går i.
Det store frontglasset plukker fort opp sjøsprøyt og dugg, og må vaskes ofte. Med litt rensevæske og pussepapir blir linsen straks bedre, og speidingen etter dyr og naturfenomener kan fortsette. Linsen som brukes er har 100 ganger zoom, og tilsvarer 7200 mm for en 35 mm sensor helt innzoomet. Den er langt fra håndholdt, men kameraet er montert på et stativ som kan rulles rundt på øverste dekk. Slik kan vi filme i de fleste retninger fra skipet.
Et blikk over skutesiden avslører at lettbåten med Cineflex-kameraet fortsatt er på vannet. Dette avanserte, gyrostabiliserte kameraet gir helt unike bilder av skipet vi er på, naturen og dyrelivet vi passerer.
Våpenteknologien som ble kamerasystem
Der MS Spitsbergen ofte må holde avstand eller ankre opp et stykke unna, kan lettbåten med Jan og Jim seile innimellom små isfjell, ligge helt i ro med motoren avslått og filme en isbjørn eller gi oss en “ut av båten-opplevelse” mens vi seiler fra sted til sted.
— Kameraet har vi plassert på en spesialsveiset ramme som er montert i gummibåten. Siden gummibåten skal heises inn og ut av en lav luke må det hele spesialtilpasses med en løftemekanisme for å få kameraet opp i arbeidshøyde straks båten er sjøsatt, forteller spesialfotograf Jan Benkholt i NRK.
Cineflex-kameraet består av en ytre og en indre gimbal, en stabilisert plattform, med et system av elektronikk og motorer som opprinnelig ble utviklet for å stabilisere kanonløpet på stridsvogner i ulendt terreng: NRK har egen lisens fra det amerikanske utenriksdepartementet for bruken av dette systemet, fordi teknologien er militær og hemmeligstemplet.
Inni den stabiliserte kulen sitter et ganske vanlig TV-kamera med et litt mer uvanlig objektiv med 42 ganger zoom, og en 2x telekonverter. Til sammen gir det 3222 mm brennvidde for 35 mm sensor fullt innzoomet. Til sammenligning er et vanlig teleobjektiv kanskje 200 eller 400 mm: Cineflexen gir oss altså muligheten til å få både svært tette og meget stabile bilder under ekstreme forhold samtidig. Ser du videoen over skulle en ikke tro at bildene fra kameraet var stabile, men bildet fra kameraet er likevel dønn rolig.
— Arbeidet er veldig spennende, men det er utfordrende å produsere direkte fra en gummibåt under arktiske forhold. Det er kaldt og sjøvann overalt, som gjør det mer utrivelig for både oss i båten og utstyret — men det går fint med gode klær og spesialsydde regntrekk og vanntette bokser, sier han.
Det er vel ikke uten grunn at bildene fra disse to tele-kameraene ofte fører til at vi finner en samling passasjerer sittende foran en fjernsynsskjerm i salongen. Skjermen viser TV-produksjonen vår, og ofte har vi bedre bilder av omgivelsene enn de fleste turistene kan se selv. Når isbjørnen er en kilometer unna er det litt gøyere å se tette bilder av den heller enn å stirre på en hvit flekk i kikkert.
Avansert opptak
Tilbake i vår tekniske bod setter jeg drone-batteriene på lading. Inne i boden jobber Magne Sivertsen med å skifte harddisker på opptakssystemet vårt. Den store opptaksmaskinen, en EVS, surrer og går døgnet rundt. Den tar opp den ferdige bildemiksen vi lager, i tillegg til fire andre kamerakilder. Det gjør det mulig å klippe om sendingen i etterkant: hvis det for eksempel dukker opp en blåhval i kamera seks mens kamera én er på luften, går det an å hente tilbake opptaket og legge det i det ferdige programmet.
— I tillegg gjør vi opptak i alle «løse» kameraer. Det vil si at alle kameraer som er på trådløse linker tar opp internt, slik at vi kan legge inn bildene i full kvalitet senere, forklarer Magne.
Og full kvalitet, det er en bildestørrelse på 1920×1080 pixler, tatt opp med 50 bilder per sekund. Dette er i motsetning til vanlig, hvor vi tar opp samme oppløsning, men kun 50 «halve» bilder (kalt interlacing) per sekund for å spare diskplass. Bildene du ser på en Apple TV, Android TV eller via tv.nrk.no skal altså se litt penere ut enn vanlig, fordi du ser 50 hele bilder per sekund.
Inne i kontrollrommet sitter Jon Ståle Carlsen og prøver å lappe sammen alle opptakene underveis.
Vi benytter et felles klokkesignal for å få alle opptakene til å stemme overens med hverandre. Hvert kamera legger inn et kontinuerlig tidsstempel som et redigeringsprogram kan kjenne igjen og automatisk synkronisere alle klippene med hverandre.
Når alt fungerer, gjør det etterarbeidet hjemme på fastlandet mye lettere.
Hakeslepp
Morgenen etter avløser jeg Henrik ved grafikk-posisjonen i regikontrollen. Jeg blar gjennom den håndskrevne loggen han har skrevet fra natten for å se om det har skjedd noe spesielt.
«Ca 0400: Kjørte inn i Lomfjorden. Ble så bergtatt av landskapet at vi glemte å supre noe som helst. Her må det legges på noen supre i etterkant.
0459: Fikk dårlig samvittighet. La inn 3x infobox som kan brukes.»
Loggen oppsummerer på mange måter prosjektet. En hel rekke magiske øyeblikk fra et magisk land, langt, langt der nord som mange har drømt om, men få har hatt muligheten til å oppleve — før nå.
Etterarbeid og direktesending
Selv om sendingen var mer eller mindre ferdig da vi forlot MS Spitsbergen, har det likevel vært en jobb å sette alle de 300 terrabytene med opptak sammen til ett program. Derfor har prosjektleder Thomas Hellum og redigerer Espen Hobbesland kikket gjennom, flikket og pusset på sendingen.
— I tillegg har vi gått gjennom hele programmet for å finne vinduer der vi kan snakke med gjestene våre her i studio i Bergen og der vi kan spille ekstra musikk og lignende, forteller Thomas.
— Egentlig er dette et enormt excel-prosjekt. Alt man skal ha oversikt over havner i et excel-skjema, ganges med over tretten tusen minutter og blir — ja: veldig mye! Jeg har aldri jobbet med så mange excel-ark før: ett for arkiv, ett for musikk, ett for infotekster og så videre, sier han.
Sendingen avvikles fra kontrollrommet hos NRK i Bergen, hvor det legges å ekstra grafikk som kart og infobokser, og programlederne Kari Toft og Helge Lyngmoe får gjester i studio med både historier, forskning og vitenskap fra området vi seiler i.
— Responsen fra publikum har vært fantastisk. Vi ser at mange nordmenn har et enormt kjærlighetsforhold til hele riket. For oss i NRK har dette vært en flott markering av et viktig jubileum, sier Thomas.